Torah fra Sion

Parasha Shemot (2 Mos. 1: 1 – 6: 1) – Sabbat 2. jan. 2016/Tevet 21, 5776

Beskrivelse av en leder

Hvis vi skulle spørre hvilke ferdigheter som kreves av en stor leder, ville vi kanskje fått følgende svar: ”En leder må være en stor statsmann som vet hvordan han skal planlegge sine handlinger klokt.” Andre ville hevde: ”En leder må utmerke seg med å være veltalende.” Noen ville kanskje hevde: ”For å være en leder må du ha øvd på dette siden du var barn, og brukt hver eneste mulighet til å nå dette nivået og til å være verdig denne posisjonen.

Til vår overraskelse forteller Torahen (Bibelen) oss at det trengs en helt annen kompetanse for å bli en god leder. Israels første leder, som har blitt et symbol og en rollemodell for alle verdens innbyggere, var Moses.

Ikke bare det at folket ikke kjente til Moses, men han var heller ikke kjent for majoriteten av nasjonen Israel. Han kom til lederposisjonen rett fra et langt eksil i landet Midian. Da Gud talte med ham og gav ham stillingen som leder, sa han: ”De vil visst ikke tro meg og ikke høre på meg!” (2 Mos. 4:1). Folket kjenner ikke til meg og vet ikke hvem jeg er, jeg er en fremmed, en fremmed i mitt eget land. Selv Torahen omtaler Moses som en ukjent statsmann blant folket.

På slutten av møtet mellom Moses og Farao, kongen i Egypt, ser vi at det ikke handler om vanlig diplomatiske uttalelser som er vanlig i det politiske systemet i dag. Møtet ble avsluttet uten formell avslutning og med stillhet. ”Så gikk han bort fra Farao i brennende harme.” (2 Mos. 11:8) Dette er ikke hva statsmenn i vår tid gjør.

Han manglet også veltalenhetens gave, han hadde ikke en glatt tunge som gav ham sympati fra folket, sannheten er den helt motsatte, han var tung i mæle og tung i tale.

Denne defekten var i hans egne øyne en naturlig barriere som ikke tillot ham å godta det guddommelige oppdraget. Ja, Moses brukte dette argumentet i møte med Gud da han først oppdaget den brennende busken i ødemarken. ”Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale.” (2 Mos 4:10) Og skulle jeg være i stand til å nå inn til hjertene til desperate slaver med oppmuntrende ord? Og selv om jeg skulle nå inn til enkelte mennesker med ordene mine, så er dette ingenting i forhold til å tale foran den onde Farao, for en mann som meg som ikke klarer å uttrykke ordene tydelig og for å få ham til å høre budskapet og sette slavene fri.

Men Gud gav ham dette svaret: ”Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv….. Er det ikke jeg, Herren?”

”Gud sa til Moses: Om du ikke er en ordets mann, så vær ikke bekymret. Jeg har skapt munnen, jeg har skapt talen, og jeg har skapt de stumme. Jeg ønsker å gjøre et mirakel gjennom din munn, om du ikke har ordets gave, så skal jeg være din munn, og dette vil vitne om at dine ord er sannhet. (Midrash Rabbah). Gud ønsker ikke en leder etter menneskets standard som vet hvordan han skal tale, han er interessert i en rettferdig og ydmyk leder som er nær til Ham med hele sitt hjerte og som føler at i seg selv er han kun et talerør for Guds ord.

Det utvalgte lederskapet forstod at Moses’ defekt var en del av hans oppdrag, og dette vitnet for dem at det var Gud som talte. Sannheten krever at den ytre fasaden av en leders personlighet fjernes. At ingen skal si at de har blitt fanget av fagre ord, og at lederen fanget mengden med falske forestillinger fordi han hadde et retorisk talent.

Det var ikke enkelt for Moses å ta imot oppdraget som forløser for Guds utvalgte folk, i sju dager argumenterte han med Gud før han aksepterte det. Dette er i sterk kontrast til dagens ledere som løper etter makt og ære.

Moses trodde at frelse ikke kunne komme om en ikke tok hensyn til andres følelser, og han tenkte på sin eldre bror Aron som kunne bli misunnelig når han så at hans yngre bror var satt til en framtredende stilling. Bare når Gud fortalte ham at hans bror ikke kom til å føle seg forbigått når Moses ble utvalgt som leder, men heller: ”…når han ser deg, blir han glad.” (2 Mos. 4:14), aksepterte han rollen som leder.

Lederen Moses visste at selv lederen og forløseren for et helt folk ikke må tråkke på verdigheten til ett eneste menneske. Makt kan ikke bygges ved å ødelegge et eneste individ. Sett fra et motsatt perspektiv, de som ikke tar hensyn og ikke er sensitive overfor det enkelte individet, kan ikke brukes som en ekte leder for mange.

Gud oppmuntret Israelsfolket med å åpenbare forløsningen for dem: ”Jeg vil føre dere ut fra de tunge byrder egypterne har lagt på dere og utfri dere fra trellearbeidet under dem. Jeg vil forløse dere med utrakt arm og med store straffedommer.” (2 Mos. 6: 6) Men Hans guddommelige åpenbaring ble av folket møtt med bitterhet, fordi de søkte svar på dagens dystre øyeblikk. ”Men de hørte ikke på Moses på grunn av sin motløshet og det hårde trellarbeid.” (2 Mos. 6: 9)

Moses stod overrasket framfor mennesker med lite tro. Gapet mellom realiteten og den framtidige forløsningen som vokste frem, og den kortsiktige horisonten de så i sine liv, forårsaket mye frustrasjon. Dette var første gang han ble skuffet over denne saken og adresserte den til Gud. ”Du ser at Israels barn ikke hører på meg. Hvorfor skulle da Farao høre på meg?” (2 Mos. 6: 12)

På hans første steg som leder for folket gir Gud Moses tusenvis av grunnleggende leksjoner i lederskap. Lederskap er trelldom og ikke ære eller makt. Flere detaljer om lederskapet og handlemåten til Moses kan overraske oss veldig.

Gud befalte Hans utvalgte leder til å gå ned til Egypt og forløse Hans barn. Men merkelig nok, så hadde ikke lederen noe hast med å utføre det trofaste oppdraget som var gitt ham. Først gikk han til sin svigerfar som bodde i samme hus og fortalte at han ønsket å returnere til Egypt. ”Og Jetro sa til Moses: Dra bort i fred!” (2 Mos. 4: 18) Bare etter at han hadde fått tillatelse fra sin svigerfar, skyndte han seg for å se sin bror.

Er denne høflige plikten overfor svigerfaren likeverdig med det å redde et helt folk fra Egypternes ondskap? Hvorfor spurte Moses sin svigerfar om lov til å reise, når Gud hadde gitt ham denne autoriteten? Hvorfor tenkte han ikke på dette tidspunktet kun på lidelsene og smertene til en hel nasjon?

Forklaringen er det edle hjerte Moses hadde. Jetro hadde åpnet sitt hjem for Moses da han trengte det, og om han hadde forlatt Jetro uten å spørre først, ville dette vært en dårlig måte å lønne denne gode handlingen på. Den som skal begynne å bygge en nasjon må være en fullkommen mann, en mann med høy integritet.

Svaret er at selv de som er utsendt av Skaperen for de viktigste oppdrag må være varsomme med å ikke tråkke på andres rettigheter, for Gud ønsker at lederskapet utføres med ærlighet, rettferdighet og sannhet.

På en vakker og edel måte viste Moses takknemlighet overfor alle, selv for det enkelte individ, og dette er første leksjon og helt fundamental lære om lederskap. Han ville ikke engang slå støvet på jorden, heller ikke Nilen, fordi de hadde reddet livet hans en gang, derfor viste ham dem respekt selv om de ikke har følelser. Det var ikke bare en anerkjennelse og en meningsløs handling til et objekt uten følelser, men det var en handling av personlige hensyn. Takknemlighet er en egenskap en edel sjel innehar. Moses visste at å slå Nilen ville ikke påvirke Nilen, fordi den ikke kan føle noe, men det ville såre hans egne følelser over takknemlighet for det den hadde gjort for ham.

En leder er klar over sine følelser, og han ønsker å dyrke fram de beste følelsene.

Det er store forskjeller mellom de ferdigheter som kreves av ledere i dagens samfunn og hva som Torahen krever av en leder, dette er to helt forskjellige ting. Torahen er ikke opptatt av lederens makt og ferdigheter, men at han er åpen for himmelens hjelp til å lede hans steg. Derfor kreves det ydmykhet for å lykkes i hans oppdrag, og ydmykhet vil også prege en innflytelsesrik leder.

Ydmykhet, godhet, gode holdninger, et edelt hjerte, takknemlighet og empati er egenskaper som kreves av en leder som skal gi forløsning til sitt folk og alle disse edle egenskapene hadde Moses.

På bakgrunn av alle disse tingene var Moses utvalgt av Gud for å være leder for Hans utvalgte folk.

Ydmykhet, godhet, gode holdninger, et edelt hjerte, takknemlighet og empati overfor andre er egenskaper som ikke bare kreves av en god statsleder, men alle som leder en familie eller en bedrift må vite at dette er måten å opptre overfor sin familie og sine ansatte og dem en omgås. Dette er den beste oppskriften på et fredfullt og godt liv.

Sabbat Shalom og velsignelser fra et snøkledd Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

ha mor (3 Mos. 21, 1 – 24, 23) – Sabbat 1. mai. 2015/Iyar 13, 5775

Dyrs følelser

Denne parashaen minner oss om noe veldig viktig. Dyre-ofringene er beskrevet i detaljer i de foregående kapitlene. Dyrene er levende vesener som puster og har følelser. De er tillatt som menneskelige offer som var avlet og slaktet for mennesket som spiste deres kjøtt. Selv ved slakting må vi huske på og ikke ignorere følelsene deres.

Dette står det skrevet om i Torahen (Bibelen), det er mot Torahen og kjent som «grusomhet mot dyr». Forbudet er bygget opp av en modell med referanser til dyreriket. Loven er diskutert en rekke steder, hver gang i et nytt perspektiv. På dette stedet underviser Torahen direkte om problemstillingen rundt slakting og ofring. Loven fastslår: «Dere skal ikke slakte et dyr av storfeet eller småfeet på samme dag som dets unge.» 3 Mos. 22: 28.

Hva ligger i denne forskriften? Hva er det Torahen ønsker av oss? Hva er det Torahen vil lære oss? Svaret er: Å være mer sensitiv overfor dyrs følelser og menneskelig bevissthet rundt dette temaet, at dyr har følelser som sorg og smerte. Denne positive grunnholdningen gir en grunnleggende medfølelse i våre hjerter. Barmhjertighet er en av Guds egenskaper.

Disse tingene er nøkkelen til en skikkelig evaluering av dyrelivet, og grunnlaget for forskriftene om «grusomhet mot dyr».
En persons følelse av overlegenhet gjør at han tenker på universet, de livløse ting, planter og dyr som en fotskammel ved hans føtter og at han har autoritet til å gjøre hva han vil. Torahen syn på denne saken er veldig annerledes. De som er spesielle i denne verden har noe spesielt som kommer fra sjelen deres. Sjelen ligger i oss, sinn og bevissthet er vi utstyrt med. Ja, disse gir oss et privilegium, men ikke et privilegium uten grenser. Det linjen som er vår grense, er at vi og dyrene er likeverdige, vi har ikke flere rettigheter enn dem. Det biologiske og instinktive systemet er likt for menneskekroppen og dyrekroppen. Akkurat som det er innlysende at vi ikke skal såre ei mor, av samme grunn skal vi ikke såre ei ku gjennom hennes kalv.

Disse to typene medfølelser kommer fra samme kilde, fra et liknende instinkt. På bakgrunn av dette er det unødvendig å slakte dyreforeldre og deres avkom på samme dag, noe som vil føre til at følelsene deres blir ytterligere såret. Derfor, et menneske som ignorerer dette faktum, legger til en del av grusomhet til sin sjel.
Det er også andre steder i Torahen som refererer til dette temaet.
Vi ser i 2. Mosebok at Torahen sier at om du vandrer nedover gaten og ser eselet til fienden din ligge under for en stor byrde, kan du ikke gå forbi uten å hjelpe. Du er forpliktet til å hjelpe din fiende og hjelpe ham med å lette på eselets byrde. Fra dette lærer Talmud (jødisk overlevering) at denne saken handler om at Torahen beskytter eselet, dyret, fra sorg og påkjenning.

Hvor viktig er denne sensitiviteten? Og hvor alvorlige konsekvenser kan det få om en ikke tar hensyn til dyrenes følelser? Denne historien fra Talmud kaster lys over det.
Rabbi Judahs lidelse kom ved en handling og forsvant ved en handling. Handlingen som lidelsen kom med: Det var en mann som førte en kalv til slakt. Kalven klarte å rømme og sprang og puttet hodet sitt under jakken til Rabbi Judah, den gråt og sa: Redd meg! Rabbi Judah sa: Det er for dette (slakt) du er skapt! Da kom det en stemme fra himmelen: Siden du ikke hadde medfølelse vil du få lidelse.

Handlingen som lidelsen forsvant med: En gang hadde Rabbi Judahs respekterte tjener gjort rent i huset. En liten rotte var der og hun prøvde å feie den ut, men Rabbi Judah sa: La dem bare være, for det står skrevet: «Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alt han har skapt.» Salme 145: 8. En stemme fra himmelen sa: Fordi du hadde medlidenhet, får du nåde, og han ble helbredet fra lidelsen. (Bava Metzia 85 A)
Vi kan også se det i historien om Bileam og eselet hans. Eselet presser Bileams fot inn mot veggen og da slo han det tre ganger. Da åpenbarte engelen seg for Bileam og spurte Bileam hvorfor han slo eselet tre ganger. Også her ser vi at engelens undervisning til Bileam dreier seg om medlidenhet. Et dyr har vi ikke rett til å bli sint på eller slå, fordi dette blir da en byrde av grusomhet for dyret. Dessverre så tror noen mennesker at det er lov å gjøre som vi vil mot dyr.

Vi kan også se opp igjennom historien mange tilfeller der mennesker tar mer hensyn til dyrs følelser enn de gjør til menneskers følelser. (Se for eksempel på Tyskland og Europa i årene som jødene opplevde Holocaust.)

Torahen underviser oss om at vi må handle med godhet og medlidenhet mot alle dyr og mennesker, på lik linje. Alle har de følelser og kan kjenne smerte, og alle er de Guds skapninger.

Sabbat shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.NoamEliezer.no

Parasha Kedoshim (3 Mos. 19: 1 – 20: 21) – Sabbat 25. april 2015/Iyar 6, 5775

La tvilen komme tiltalte tilgode

”Dere skal ikke gjøre urett i dommen. Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Du skal dømme din neste med rettferdighet.” 3 Mos. 19: 15.

Spørsmålet er, hva betyr det at vi ”ikke skal gjøre urett i dommen”? Talmud (jødisk overlevering) sier at den eneste måten å gjøre dette på, er å la tvilen komme tiltalte til gode. Vi er forpliktet til å la tvilen komme tiltalte til gode. Hvor langt skal vi kunne gå med å dømme vår neste og våre venner fordelaktig? Selv om det ser ut i våre øyne som om han eller hun har gjort en synd, eller om dette også er faktum, så må vi la tvilen komme dem til gode. Denne historien er med å kaste lys over hvor langt vi må være villige til å gå.

Rabbi Moshe Sofer (1762 – 1839) var en anerkjent leder for det jødiske folket i Europa på begynnelsen av 1800 tallet. Et år innkalte han til en stor konferanse som samlet jødiske ledere fra hele Europa for å diskutere dagsaktuelle temaer som berørte den jødiske minoriteten i Europa: – jødisk utdannelse – kosher problematikk – jødisk ungdom og andre dagsaktuelle temaer. Da konferansen skulle starte og alle de jødiske lederne og rabbinerne var samlet i den store salen, ville rabbi Sofer vise forsamlingen noe før han begynte talen sin. Jeg skal vise dere noe helt usedvanlig, sa han. Jeg har en mynt fra templets tid, og jeg tror den er det eneste eksemplaret som eksisterer i dag. Han fant fram mynten fra lommen sin og holdt den opp slik at alle kunne se den mens han fortsatte: Kanskje øversteprestene som gjorde tjeneste i tempelet på den tiden har holdt denne i hendene sine. Jeg vil nå sende mynten rundt slik at dere alle kan se og ta på den. Mynten gikk fra den ene rabbineren til den neste. Alle var svært begeistret og undret seg over hvordan rabbi Sofer hadde fått tak i denne meget sjeldne mynten. Denne spesielle mynten har vært i familien vår i mange generasjoner, fortalte rabbi Sofer stolt, jeg fikk den av min far, han fikk den av min bestefar, som igjen fikk den av min oldefar osv. Vi har behandlet den som en dyrebar diamant. Etter at mynten hadde versert rundt i salen en stund, spurte rabbi Sofer etter den, og det viste seg at ingen visste hvor den var. Den var plutselig borte. Alle lurte på hvor mynten var blitt av, og de begynte å lete etter den. Rabbi Sofer spurte forsamlingen: Har noen sett den gamle mynten? Ingen svarte, og alle ristet på hodet. Alle i salen undret seg og fortsatte å lete. De lette over alt og løftet på stoler og bord, så under duker og kopper, uten å finne den. Ingen forstod hvor mynten kunne være. Rabbi Sofer ønsket å starte foredraget sitt, men han kunne ikke begynne før han hadde funnet mynten. Den var jo svært verdifull. Da sa en klok rabbi: Kanskje mynten har havnet i en lomme ved en feiltakelse. Det er fort gjort å putte den i lommen sin uten å tenke over det, så hvis alle sjekker lommene sine finner vi den kanskje. Alle synes dette var et godt forslag og sjekket lommene sine. Men ingen fant mynten. En annen klok rabbi sa: Kanskje vi skulle sjekke hverandres lommer. Hvis hver sidemann sjekker den andres lommer finner vi kanskje mynten. En eldre, respektert rabbi sa høyt så alle hørte det: Dette kommer ikke på tale! Skal vi behandle hverandre som kriminelle? Alle her inne er høytstående og rettferdige jøder som vi kan stole på. Vi er da ikke kriminelle. Så hvordan kan vi finne mynten da, sa rabbi Sofer som gjerne ville komme i gang med foredraget sitt. Vi får lete i 15 minutter til, bestemte han. Alle forstod at det var veldig viktig å finne mynten og satte i gang å lete enda en gang. Men heller ikke denne gangen fant de den. Kanskje det nå er på tide at alle ser i sidemannens lommer, spurte den kloke rabbineren som kom med forslaget. Den eldre og respekterte rabbineren ropte ut: Det kommer ikke på tale! Dette er ikke den rette måten å gjøre det på! Gi oss enda 15 minutter til å lete på. Forsamlingen respekterte den eldre rabbineren og lette enda en gang etter mynten. Plutselig kommer det en mann utenfra og sier: Se, jeg har funnet mynten! Den var i søpla! Noen må ha fått den med seg ved et uhell da de feide gulvet. Alle ble kjempeglade og takket og priste Gud for at mynten var funnet. Endelig kunne rabbi Sofer starte foredraget sitt og konferansen var i gang.
Etter at foredraget var ferdig var rabbi Sofer veldig nysgjerrig på den eldre rabbineren som ikke ville at deltakerne skulle se i sidemannens lommer. Det var egentlig ikke noe stort problem å gjøre dette, men denne mannen hadde ropt ut og ville på ingen måte at det skulle skje. Så hva var det som gjorde at denne eldre mannen hadde blitt så opprørt. Rabbi Sofer gikk ned og satte seg ved siden av den respekterte rabbineren og spurte hvorfor han ikke ville se i sidemannens lommer og hvorfor dette var så viktig for han. Jo, du skjønner det, sa mannen, også jeg kom til denne konferansen med en mynt helt lik din. Jeg hadde tenkt akkurat som deg, at jeg ville vise den frem på denne konferansen. Det er jo en helt spesiell mynt. Mannen fant fram mynten fra lommen sin og viste den til rabbi Sofer. Utrolig! Tenk at det finnes en til! utbrøt rabbi Sofer. Ja, men siden du sa at din var den eneste du trodde eksisterte i dag, svarte den eldre og kloke mannen, ville jeg ikke ødelegge stoltheten din ved å fortelle at også jeg hadde en akkurat maken mynt. Han tok en liten pause før han fortsatte: Tror du at noen i denne salen ville trodd meg hvis de fant mynten som er maken til din i lommen min? Tror du at det ville vært en eneste en i denne store forsamlingen som ville trodd at denne mynten var min? Rabbi Sofer svarte tankefullt: Nå forstår jeg hvor nær jeg var til å dømme en uskyldig. Nå forstår jeg hvor viktig det er å la tvilen komme tiltalte til gode, ikke bare når vi tror at det er 50 % sjanse for at det er riktig, men i alle tilfeller.

Om vi handler slik som dette, så beskytter vi oss selv fra mange synder, synder som å lyve, hate, forbanne andre, slå og drepe. Vi har to typer synder. Synder mellom oss selv og Gud, og synder mellom oss selv og vår neste. Denne loven beskytter oss fra alle synder mellom oss selv og vår neste, våre venner. Ved å alltid se vår neste og våre venner i et godt lys, vil vi glemme de dårlige tingene de har gjort mot oss og dermed ikke hate dem i vårt hjerte, slik som loven påbyr oss i 3 Mos. 19:17. Torahen sier at vi skal elske vår neste og våre venner som oss selv. Hvordan kan vi klare det? Er ikke det umulig? Om vi alltid lar tvilen komme tiltalte til gode er det mye enklere å elske våre venner som oss selv.

Ta imot dette rådet, når vi elsker våre venner, vår familie, våre naboer osv som oss selv, og lar tvilen komme dem til gode, da vil vi få bedre livskvalitet fylt med ånd og fred. En slik måte å se vår neste på vil ikke bare være godt for våre venner, men også for oss selv.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Metzora (3 Mos. 14: 1 – 15: 33) – Sabbat 18. april 2015/Nissan 29, 5775

Å baksnakke = uren, å framsnakke = ren

(Torah kommentarer mener at grunnteksten ord ”tzaraas” ikke er sammenfallende med ordet spedalskhet, og at det mest sannsynlig menes en annen type hud-sykdom. For å få samsvar mellom bibeltekstene og denne parashaen velger vi allikevel å bruke ordet spedalskhet.)

Torahen (Bibelen) skriver mye om spedalskhet og hvordan det rammer et menneske, i huset hans, på veggene hans, på utstyret hans, på klærne hans og på kroppen hans. Torahen vier denne sykdommen og behandling av den mye oppmerksomhet. Behandlingen blir gitt av prestene og ikke av legene. Hvorfor det? Alle andre sykdommer blir behandlet på sykehus og av leger, ikke av prester eller rabbinere. Hva er spesielt med denne sykdommen siden Torahen sier at den skal behandles av en prest?

Tenk deg at du besøker opperasjonsavdelingen på et sykehus. Du ser mange opperasjons rom og vet ikke hva de ulike pasientene lider av. Hvordan kan vi vite hva som er den medisinske tilstanden til hver av dem? Enkelt forklart, hvis vi ser en pasient bli trillet inn på en operasjonssal og kommer ut igjen etter en halv time, da vet vi at det har vært en enkel og rask behandling. Men ser vi en pasient som blir værende på operasjonssalen i fire timer, da vet vi at behandlingen har vært mer omfattende. Og hvis vi ser en operasjonssal der det er veldig travelt med leger og sykepleiere som går ut og inn og har med seg ulike ting, da vet vi at det er en pasient med en spesielt vanskelig medisinsk tilstand. Vanligvis så vil nivået av omsorg og medisinsk kompleksitet indikere hvor alvorlig sykdommen er, om det er en alvorlig tilstand eller en lettere tilstand.

Kanskje det er lettere nå å forstå hva som skjer i dette tilfellet. Torahen forklarer oss inngående om detaljer rundt behandlingen av spedalskhet: Hvordan avgjøre om det er spedalskhet eller ikke, om renselsesprosessen og veien til soning. Ethvert intelligent menneske vil forstå at når Torahen forteller så inngående, og i detaljer, om behandlingen av spedalskhet, må det være fordi det er noe veldig viktig her, siden det ikke finnes noen annen fysisk sykdom som blir referert til i dette omfanget i Torahen, og absolutt ikke så detaljert. Vanligvis overlater Torahen til legene å gi den korrekte diagnosen på ulike sykdommer og kurere dem med de midler de har tilgjengelig. Den eneste sykdommen som skiller seg ut fra dette er spedalskhet. Igjen spør vi, hvorfor?
Sannsynligvis så er spedalskhet noe annet enn andre sykdommer. Sykdommen er ikke forårsaket av naturlige omstendigheter, men kun åndelige omstendigheter! Da nasjonen Israel var høyt oppe åndelig, når de var hele i sin tro og fryktet Gud, da var det en direkte og åpen kommunikasjons kanal mellom folket og Gud som gjorde at de visste om sin åndelige tilstand. Når en israelitt ikke handlet som han burde, ville Gud i sin nåde og kjærlighet vise han et ”rødt flagg” – som gav ham en lærdom i hans hjem eller på sin kropp, slik at han fikk vite at noe var galt og at han måtte forstå at han måtte forbedre sine veier og sine handlinger.

Sykdommer som rammer et menneske er av nåde og kjærlighet: ”For den Herren elsker, den refser han, slik som en far gjør med den sønn han har kjær.” Ords. 3: 12. Gud kaller på oss fra himmelen som en god og kjærlig far. Det er et kall til oss om å komme nærmere og holde seg borte fra det som er farlig i frykt for at noe skal skje med oss. Gud bare veileder og underviser oss til å gå i riktig retning. Gud liker ikke å straffe og slå oss, alt er hint og signaler.

Spørsmålet er hvilken type synd Torahen snakker om i forbindelse med spedalskhet. Det må være en riktig ille synd siden straffen er så hard. Talmud (jødisk overlevering) gir oss svaret. Denne sykdommen er en straff for at en har snakket vondt eller negativt om noen – selv om det en sa var sant. Historien om da Miriam (som selv om det var sant) snakket ille om sin bror Moses, fordi han hadde tatt en etiopisk kvinne til ekte (4 Mos. Kap. 12), viser dette, fordi straffen hun fikk var spedalskhet.

Vi må forstå hvilken synd den som blir rammet av spedalskhet har gjort, å baksnakke, snakke ille om andre. Vi kan ikke ta Guds plass og dømme andre og deres handlinger, den eneste vi har myndighet til å dømme er oss selv. Hvorfor er denne synden så alvorlig sammenliknet med andre synder? Denne historien kan kanskje gi oss en bedre forståelse av det.

En mann gikk rundt og baksnakket og snakket ille om alle han kjente. Han tenkte at han kunne ordne opp i dette med å gå til synagogen og til Gud og få tilgivelse. Han gikk til rabbien i synagogen og spurte om hjelp til å ordne opp i synden sin. Rabbien sa at han ville vise ham noe. Mannen fikk beskjed om å ta med seg 10 kg med hvetekorn og så dem ut på et jorde. Mannen gjorde så, han spredte hvetekornene godt utover jordet. Han gikk tilbake til rabbien og spurte hva han så skulle gjøre. Rabbien gav han beskjed om å gå tilbake til jordet å samle inn alle hvetekornene. Men, rabbi, sa mannen, det er umulig! Jeg klarer ikke å samle inn igjen alle hvetekornene. Han gikk tilbake til jordet og klarte ikke å samle inn mer enn max 1 kg. Nå har du fått en ide om skaden du har gjort mot vennene dine, sa rabbien. Så snart ordene har gått ut fra munnen din, er det nesten umulig å ta dem tilbake. Det er veldig vanskelig å ordne opp i denne type synd.

Dette er grunnen til at Torahen sier så mye om denne synden, ødeleggelsen er så utrolig stor. I samme sekund som ordet går ut av munnen, er skaden skjedd.

Hva er så grunnen til at spedalskhet er straffen for denne type synd, hva er forbindelsen mellom synden og straffen? Det må være en sammenheng. Denne sykdommen gjør at du blir uren og ikke kan være sammen med resten av folket, du må være utenfor leiren. På denne måten holder Gud deg borte fra andre mennesker slik at du ikke har anledning til å fortsette å snakke ille om andre. Dine ord har også påført andre smerte og skam, nå blir du selv rammet av dette.
For å være nær Gud må vi være rene. Vi må være veldig forsiktige med å holde munnen vår ren og ikke snakke ille om andre slik at vi blir urene. Vi må overlate til Gud å dømme, den eneste du kan dømme er deg selv. Vi skal ikke snakke negativt om våre naboer, våre venner, vår familie, vår bror – ingen!

Bare rene mennesker kan være nær Gud. Når vi passer vår munn og ikke snakker negativt og ille om andre, da kaller han oss et rent folk og vi kan få være nær Ham.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Budskapet fra Rødehavet

(I kveld, 9. april 2015, er det den siste dagen i påskehøytiden og den nøyaktige datoen for denne hendelsen. Vi må takke Gud for dette mirakelet og ta til oss budskapet om ikke å gi opp uansett hvilken situasjon vi er i.)

Etter flere tiår med slaveri og undertrykkelse fra egypterne, åpenbarte den Allmektige seg for Moses og fortalte ham at Israelsfolket skulle bli frelst. Gud sier at han skal gå til Farao, kongen i Egypt, og spørre ham om tillatelse for Israelsfolket til å forlate Egypt for tre dager for å tilbe Gud i ørkenen. Ifølge planen ville ikke Farao tillate dette og som straff fikk han 10 plager som endte med at han tilslutt lot Israels barn få reise ut av Egypt.

Alt gikk etter planen. Moses møtte Farao og gjorde ulike mirakler for øynene hans, men Farao nektet å la Israelsfolket forlate landet. Den ene plagen etter den andre rammet Egypt: Nilen ble til blod, landet ble fylt av frosker, de fikk lus over hele kroppen og så videre. Den tiende og vanskeligste plagen var den natten da alle førstefødte i Egypt døde. Farao gav opp og tilkalte Moses og Aron og sa til dem at de kunne gjøre det de ønsket. Kom dere ut av Egypt, og gå og tilbe deres Gud! Endelig kunne Israelsfolket forlate Egypt, selv om de ikke hadde noen planer om å returnere.

Under Moses ledelse gikk de ut i ørkenen der de var frie og glade. De ville aldri se deres onde arbeidsgivere igjen. Men Gud hadde andre planer. Han instruerte Moses til å lede folket en bestemt vei og slå leir rett foran havet. Gud sa: ”Når Farao ser det, vil han tro at Israel har gått seg vill, og han vil sette etter folket slik at jeg kan vise min herlighet.”
Bare noen få dager etter at de hadde opplevd plagen der alle de førstefødte døde, bestemte Egypt seg, med Farao som overhode, for å forfølge israelittene og gjøre dem til slaver igjen. Egypterne ble spesielt oppmuntret av det faktum at Israels leir lå spesielt dårlig til, noe som ville tillate dem en rask og enkel seier.

Da Israelsfolket så at den egyptiske hæren var bak dem fikk de panikk og sa: ”Hva har du gjort med oss?” De sa til Moses: ”Det var bedre å dø i Egypt enn å dø i ørkenen!” Moses svarte dem: ”Dere vil få se Guds frelse!” ”Dette vil være siste gang dere skal se Egypt. Vi skal ikke kjempe mot dem, Gud vil kjempe for oss,” forsikret ham dem.

Gud befalte Moses: ”Si til Israels barn at de skal reise videre mot havet, inn i havet! Løft opp staven din og slå med den på vannet, så vil Israels barn gå gjennom havet på tørt land.” Moses løftet sin høyre hånd og havet trakk seg tilbake. Nasjonen Israel vandret ut i sjøen mens de var skjult bak en sky som beskyttet dem fra egypterne. De egyptiske soldatene var lamslått av det de så mens de fulgte etter Israels barn inn i havet. Men da den siste israelitten var kommet opp på stranden på andre siden, hevet Moses igjen hånden sin over sjøen, og havet lukket seg igjen over egypterne.
Full av takknemlighet og lovprisninger til Gud, sang Moses og Israels barn en sang til Skaperen. Miriam, Moses søster, sang sammen med alle Israels kvinner sin egen sang med trommer og dans.

La oss se for oss gleden og stemningen som var der på stranden. Millioner av men, kvinner og barn som danser og synger og takker Gud for miraklene og underne han gjorde for dem. Han førte dem fra slaveri til frihet og holdt dem i live med mirakler og under. Torahen (Bibelen) forteller oss at millioner av mennesker sang teksten sammen i fullkommen harmoni. Det var et mirakel i seg selv at alle sang den samme sangen, som de ikke hadde hørt før, fordi Den Hellige Ånd la denne profetiske sangen i munnen til den israelske nasjon.

Hva kan vi lære fra mirakelet som delte havet? Hvilke lærdom og moral er det i denne historien? Er det kun å være takknemlige for hva som skjedde for tusenvis av år siden? Eller er det et budskap som gjelder for vårt moderne liv i dag?
I tillegg reiser det seg et annet spørsmål. Hvorfor var ikke Gud fornøyd med straffen han gav Farao og Egypt tidligere? Hvorfor gjorde Gud det slik at Farao gikk til krig mot Israel igjen? Hva var så spesielt med dette mirakelet? Var det bare fordi Gud ønsket å gi Farao flere plager?

Selvfølgelig er det også et budskap for framtidige generasjoner her. Talmud (jødisk overlevering) sammenlikner et menneskes vanskeligheter i livet med delingen av Rødehavet. Hva er så likheten mellom våre liv og delingen av Rødehavet? Svaret er at i vårt liv er det mange ganger vi føler at uansett hva vi gjør, så står vi fast og det finnes ingen utvei. Vi føler at alt er lukket for oss, akkurat slik som nasjonen Israel følte da de stod ved Rødehavet.

På den ene siden er havet, og det er umulig å flykte fra havet. På den andre siden, bakfra, kommer Egypts hær.(Og det finnes heller ingen helikoptre.) Vi er fortapt. Det er det ideelle tidspunktet til å gi opp alt håp og miste alt håp. Det finnes ikke noe naturlig håp. Det er tiden for å bare rope… og gråte… og klage.

Og det var nøyaktig det Israels folket gjorde, de gråt og ropte og klaget og sa:” Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen?” Moses svarte dem og sa at de måtte være tålmodige og vente på og se Guds frelse. Gud skal stride for dere, og dere skal være stille. Gud sa til Moses: ”Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre?”

Dette er budskapet til framtidige generasjoner, til hver og en av oss. Selv om vi møter store vanskeligheter i livet, selv når vi tror at alt er låst, for eksempel på jobb, i familien, ved vansker med å forsørge oss selv og familien eller uansett problemstilling der vi ikke ser noen løsning eller håp. Selv da må vi ikke miste håpet, men fortsette å gå videre og vente på Guds frelse. Vi skal være stille og Gud vil gi oss frelse.

Gledelig høytid!

Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Gledelig påske fra Jerusalem!

Påsken (hebraisk ”Pesach”)

Påsken symboliserer dagen der Israel ble forløst fra Egypt etter århundrer med slaveri og undertrykkelse. Dette er frihetens høytid, troens fest og håpets fest. Da Gud bestemte at slaveriet måtte stoppes, sendte han Moses og ba ham om å gå til Israels folk og fortelle dem at Gud hadde bestemt seg for å ta dem ut av Egypt. Moses trodde at det Israelittiske folket med sin svake tro på Skaperen ikke ville ta imot ordene om håp.

Moses sa til Gud at Israels folket ikke ville være villige til å høre på ham. Midrash (jødisk kommentar) sier at Gud virkelig ikke likte disse ordene fra Moses. Hvordan kan du si at mine barn ikke har tro på meg? Gå og si til dem at jeg har sendt deg og fortell dem Navnet mitt. Fortell dem at nå er tiden inne for å holde løftet til Abraham, Isak og Jakob. Selv om Israels folk hadde tro, så var de slaver som arbeidet hardt og derfor ikke hadde evnen til å høre og lytte og ta til seg ordene fra Moses. Gud besluttet da å be Farao om å la Israels barn fare ut fra Egypt, og hvis han ikke var enig, så ville han bli straffet hardt.

Gud forherdet Faraos hjerte så han ble veldig sta, Farao fikk straff etter straff, men ikke fordi Gud liker å straffe, for Gud er full av nåde og barmhjertighet. Hvorfor måtte han forherde Farao sitt hjerte? Det var to hovedgrunner til at Gud ikke var fornøyd med å bruke kun ett kraftig angrep på Farao så han overgav seg og lot folket slippe fri fra Egypt.

Hensikten med plagene var ikke bare for å straffe Egypterne for deres onde handlinger, men også for å gi dypere og klarer bevis på at troen på Gud er ekte. Det var to hovedmål med plagene i Egypt. Det første var å innpode tro i egypterne og det andre var å styrke troen i hjertene til Israels folket. Et av målene med plagene var å tydeliggjøre og styrke troen i hjertene til Egypterne. Toraen (Bibelen) understreker dette målet med å fortelle om de forskjellige plagene.

Ved å studere Torahen ser vi at den utlegger nyheten om at Gud er den eneste Herren i universet, at hans makt og regjering, kan ikke det som er der oppe eller det som er her nede gjøre noe med. Og gjennom den mirakuløse utgangen fra Egypt, så var det ikke bare Israel, men også Egypt, som fikk bekreftet dette. Beskjeden Farao fikk umiddelbart før den første plagen, da elven ble til blod, var: ”På dette skal du kjenne at jeg er Herren.” 2 Mos. 7: 17. Det ble gjentatt ved plagen med froskene: ”… og du skal kjenne at det ikke er noen som Herren vår Gud.” 2 Mos. 8: 10. Vi finner flere liknende utsagn.

Torahen lærer oss at når Moses og Aron gikk til Farao og videreformidlet Guds befaling om å sende Israels barn ut av Egypt, så nektet Farao. Farao forklarer hvorfor han nekter, ved å si: ”Hvem er Herren, som jeg skal lyde, og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.” 2 Mos. 5: 2. Farao erklærer at han ikke kjente noen Gud som regjerte over universet og over ham, og derfor fant han det ikke nødvendig å la folket fare. I lys av at dette faktum var grunnen til at Farao nektet, så kunngjorde Gud med plagene at han var mer kunnskapsrik og anerkjent enn Farao.

Ti plager rammet landet til Farao og hans folk i et helt år, det kunne se ut som om det var tilfeldig. Hva var hensikten med plagene? Å frigjøre Israels barn fra Egyptens slaveri, ingenting annet. En plage ville vært nok til å bryte Faraos stahet, for eksempel den tiende plagen, men plagene hadde en annen hensikt også, et langsiktig formål, å undervise folket hvordan de skulle ta inn i sitt hjerte troens bevissthet.
Farao trodde ikke på Guds eksistens, at han sørget for og kontrollerte plagene som slo Farao midt i ansiktet. Han lærte på den harde måten, at Gud er hersker over alle deler av skaperverket, sjøen, luften og jorden, han er en verdensleder som har omsorgsfullt tilsyn. Han gjorde forskjell på geiter og sauer i Egypt og geiter og sauer i Israel, han stoppet plagen på grensen til Gosen der Israelittene bodde, og utrettet en revolusjon i naturen, den ble forandret med hensikt, det samme skjedde med plagen der ild og hagl ble kastet ned på jorden, dagen med mørke og flere andre plager.

Hva var hensikten med de ti plagene i Egypt? Hvis det bare var for å frigjøre Israels barn, så var det ganske store plager for å få Farao til å la folket fare. Torahen forklarer at det er flere grunner: ”Gå til Farao, for det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, for at jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblant dem, og for at du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hvor strengt jeg handlet mot egypterne og om de tegn jeg gjorde iblant dem, så dere skal kjenne at jeg er Herren.” 2 Mos. 10 . 1-2. Å vise at ”jeg er Herren” var det som gjorde det nødvendig med flere plager.

I begynnelsen da Moses ble sendt til folket for å la dem vite at Gud ville fri dem ut fra Egypt, var han redd: ”De vil visst ikke tro meg og ikke høre på meg!” 2 Mos. 4: 1
Det store vendepunktet i troen til Israels barn skjedde i løpet av de ti plagene. Hele Israel så det som skjedde i Egypt. Fra den ene plagen til den neste hadde de tid til å reflektere. Hver plage varte i sju dager og var etterfulgt av en pause på tre uker. Da de så Guds makt, ble det skrevet på deres hjerter, at de kjente at Gud er universets Herre, slik det står: ”..så dere skal kjenne at jeg er Herren.” 2 Mos. 10: 2

Dette var målet for den mirakuløse utgangen fra Egypt: å oppdra Israels barn i troen og føre dem til et nivå der de var trygg og bevisst sin tro. Hvis Gud hadde sendt dem ut av Egypt med kun en plage, så kunne de blitt styrket i troen, men det ville ikke være nok til å ta ut all tvil og vantro, og det ville forhindre dem fra å nå en sterk tro som holdt i harde prøvelser. Helt siden deres barndom hadde de vært undertrykket og kun opplevd lidelser, tortur og vært under konstant kontroll av Farao og hans tjenere, derfor hadde de vanskeligheter med å nå bevisstheten om at Gud er verdens hersker. Det var derfor nødvendig å oppleve store mirakler for å føre dem til et nivå av bevisst tro steg for steg.

For å få reise ut fra Egypt, ble det forlanget av Israels barn at de skulle bevise at de hadde nådd en bevisst tro. Det ble derfor pålagt å finne noe som kunne vise deres ekte hengivenhet, å utføre påske ofringen. Sauen var en avgud i Egypt, alle som bodde i Egypt i mange år, og spesielt de som var kontrollert av dem, var påvirket av meningene til mengden. Ved at Israels barn tok hjem og slaktet et lam, så uttrykket de vranglære og avgudsdyrkelse i forhold til mengden, men tro på Gud. Slaktingen av lammet viste veldig klart tomheten i avgudsdyrkelsen. Ved å gjøre slikt rett foran øynene på Egypterne, så demonstrerte Israels folket stor lojalitet til Gud. Her var et tydelig bevis for deres tro.

Når Egypterne fikk høre om påskelammet så kunne Israelittene forvente seg motstand fra dem, likevel var de ikke redde for å gjøre som Gud hadde befalt. De strøk blod på dørbjelken og dørstolpene, selv om alle ved denne handlingen ville se og forstå at Egypts gud ble slaktet. Det ble det også pålagt å steke påskeofferet over ild, for å gjøre kjent handlingen med lukten av stekt kjøtt. Budet om ”dere skal ikke bryte noe ben på det” hindret dem i å dekke sporene fra slaktingen av Egypts gud.

Dette viste Israels barn at de ikke behøvde å være redd for Farao og hans folk, men bare å frykte Gud i deres hjerter, at han er den eneste virkelige herre og at det er ingen gud foruten Gud. Guds ønsket at før de reiste ut fra Egypt, så skulle de fjerne fra hjertene sine alle forbindelser og tilhørighet til Egypt, og dette ble oppnådd!

Israels barn ble vitne til spektakulære trosbevis. De ble en del av, og fikk se et engangs skue av tegn og under i Egypt. De hadde en høy grad av tro når selve utgangen var en realitet. Hele nasjonen gikk ut i ørkenen uten reisekost og uten spørsmål eller tvil. De spurte ikke om hva de skulle spise eller hva de trengte. Her viser den Israelittiske nasjonen enda engang at deres tro er ekte og bevisst.

Da Israels barn kom til det opprørte havet og visste at de var fanget fra alle sider, mistet de håpet. Men da ble Moses beordret til å reise staven sin over havet, og i løpet av et øyeblikk så forandret alt seg. Rett foran øynene deres skjedde det utrolige, en ugjennomtrengelig virvel av vann med en form som en gjennomsiktig vegg roet ned bølgene på et øyeblikk og banet veien for nasjonen fra slaveri til frihet. Fra slaveri til folket i Guds Kongerike. Dette er den virkelige frihet. Det er derfor vi feirer påske. Dette er høytiden da vi kom til tro og til åndelig erkjennelse av Guds Kongerike på jorden og erkjennelse av hele skaperverket.

Fra Jerusalem og Noam Eliezer ønsker jeg alle mine venner en gledelig påske fylt med håp, tro og frihet.

Neste år i Jerusalem, ved forløsningen.

Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Tzav (3 Mos. 6: 1 – 8: 36) – Sabbat 27. mars. 2015/Nissan 8, 5775

”Og Herren talte til Moses og sa: Gi dette påbud til Aron og hans sønner: Dette er loven om brennofferet: Brennofferet skal ligge på ildstedet på alteret hele natten til om morgenen. Slik skal alterilden holdes brennende.” 3 Mos. 6: 1-2

Denne ukens parasha begynner med at Gud taler til Moses. Han gir Aron og han sønner nærmere forskrifter om offertjenesten. Våre kloke eldste sier at Torahen (Bibelen) i dette verset velger å bruke ordet ”påbud”, som er det samme som et bud. Vanligvis så blir ordene ”tal til Aron”, eller ”slik skal du gjøre” brukt, så hvorfor sies det her ”gi dette påbud”?

I Midrash forklarer Rashi at ordet ”påbud” er et ord som betyr å skynde seg. Hvorfor er det nødvendig å bruke dette sterke utrykket i forhold til det stadige brennofferet? Rabbi Shimon sier: Det sies ikke at offeret ble delt opp og gitt til prestene, så det er noen bekymringer, at prestene heller ville ta del i ofringen av de andre offerene, som de hadde personlig utbytte av. Med dette for øyet så befaler Torahen dem til å skynde seg og være nøye når de håndterer det stadige brennoffer i deres midte med samme nøyaktighet som når de håndterte de andre ofrene.

Rabbi Yechezkel Levenstein lærte en verdifull lekse fra denne teksten. I stort sett alle generasjoner, så var ypperstepresten den øverste. I tillegg, en av betingelsene som Talmud nevner for å utnevne en yppersteprest, er rikdom. På den ene siden er han gitt storhet og rettferdighet verdig en prest, og på den andre siden, rikdom og velstand. Det ser ut til at frykten for at han heller skulle ønske å bære fram andre offer enn det stadige brennoffer, pga det lille finansielle tapet som han kanskje ville få, var ganske stor. Rabbi Lowenstein forklarer at Torahen forklarer oss her, at når det kommer til pengebegjær, så er selve ypperstepresten tilbøyelig til å synde.

Kommentatorene referer forskjellige steder til grådighetens makt. Et fremtredende eksempel er Talmud som tar for seg hvilke lovbrudd mennesker er mest tilbøyelige å gjøre. ”Rabbi Yehuda sa flere – mest tyveri og mindre seksuelle umoralske handlinger…” Rashi forklarer, intensjonen med studiet er ikke å si at de fleste mennesker er tyver, men ”en type tyver”, som ikke gjør forretning med fullkommen ærlighet. Med andre ord, Talmud sier her at de fleste mennesker vil sannsynligvis falle i synd ved ulike former for å stjele. De vil prøve å gjøre det enkelt for dem selv ved å si at det ikke er helt det samme som å stjele.

Torahen sier at for å opprettholde velstanden, må vi forsvarer oss selv mot pengenes fristelser, og det er noen områder vi må være spesielt forsiktige med. Først – denne episoden lærer oss at et hvert menneske som er redd for å miste pengene sine, må være forsiktig så det ikke påvirker troslivet. Det er mange lover og bud som koster penger å følge, og likevel må vi gjøre en innsats for å følge dem, og vi skulle ha den samme iveren og godheten som vi har når vi følger de bud som ikke koster oss penger. Dessuten må vi opprettholde en rett balanse mellom våre investeringer i Guds bud – og våre investeringer i personlige interesser. Hvis et menneske investerer en formue på ferie, stor leilighet, bil etc – så må han eller hun vise samme vilje til å investere pengene sine i troslivet sitt generelt og spesielt i budet om å gi til veldedighet og fattige. Du må også bruke pengene dine på andre.

Det viser seg at roten til grådighet har sine røtter i slaveriet som vi fikk erfare før vi vandret ut av Egypt, før påske. Kommentatorene forklarer at den virkelige betydning av ”frihet” ikke er når vi blir gitt muligheten til å gjøre alt vi ønsker, men muligheten til å heve seg og reise seg over dette båndet som denne verden tilbyr. Grådighet er et av de viktigste båndene som binder og holder oss som slaver i denne verden.

Lidenskapen og ønsket om å samle seg velstand og fortjeneste svekker evnen vår til å følge Guds bud og følge ham, fordi det er vanskelig å skille seg av med pengene våre – noe til og med Toraen krever av oss.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

 

Parasha Vayikra (3 Mos. 1, 1 – 5, 26) – Sabbat 20. mars. 2015/Nissan 1, 5775

Gud ønsker ditt hjerte

Denne ukens parasha taler om offertjenesten, om å bringe et offer for våre synder. Torahen forklarer hvilket offer som kreves for forskjellige synder.

”Dersom det er hele Israels menighet som synder av vanvare mot et av Herrens bud, slik at det er skjult for folkets øyne, og de har gjort noe som han har forbudt å gjøre, og slik fører skyld over seg, og så den synd de har gjort, blir kjent, da skal folket ofre en ung okse til syndoffer.” 3 Mos. 4: 13-14.

”Dersom det er noen av folket som synder av vanvare mot et av Herrens bud og gjør noe som han har forbudt å gjøre, og slik fører skyld over seg, og så den synd han har gjort, blir kjent for ham, da skal han som sitt offer for den synd han har gjort, føre fram en geit uten lyte, et hunndyr.” 3 Mos. 4: 27 – 28.

”Når noen bærer seg troløst at og av vanvare forsynder seg mot noen av Herrens hellige ting, da skal han som skyldoffer for sin synd ofre til Herren en vær uten lyte av sitt småfe…” 3 Mos. 5: 15

For å bedre forstå hvordan det å bringe et dyreoffer har sammenheng med tilgivelse fra Gud, så vil jeg fortelle en historie.

Det var en konge som bodde i et praktfullt slott. Rundt slottet var det et stort og flott parkområde som kongen brydde seg svært om. En dag hadde kua på en av nabogårdene kommet seg løs fordi eieren ikke hadde passet godt nok på den, og den hadde ramponert mye på kongens eiendom. Kongens tjener gikk fortvilet til kongen og sa: ”Hva skal vi gjøre med alt dette kaoset som kua har laget?” ”Ikke vær bekymret,” sa kongen, ”vi finner mannen som eier kua, og tar all hans eiendom.” Mannen ble fortvilet da han mistet alle eiendelene sine og alle dyrene sine, for det var fra dem han hadde sitt levebrød. Han gikk til torget og kjøpte en kurv med de beste og fineste fruktene og blomstene han kunne finne, og han skrev et ydmykt brev der han ba om tilgivelse. Han gikk til kongen med gaven og sa: ”Jeg erkjenner min skyld for det som har skjedd, og jeg ber så mye om unnskyldning. Jeg lover at det aldri skal skje igjen. Jeg skal passe godt på dyrene mine så det ikke skjer igjen.” Kongen bestemte seg for å tilgi mannen, fordi han så at mannen var nedbrutt og ærlig, og han gav sin tjener beskjed om å gi dyrene og eiendelene tilbake til mannen.

En stund senere hendte det samme med en annen nabogård i nærheten av kongen. Kua hans hadde kommet seg løs og hadde ødelagt mye på kongens eiendom. Kongen ble veldig sint og sa til tjeneren sin at han skulle ta alle dyrene hans. Mannen ble svært fortvilet og redd, for dette var levebrødet hans. En venn sa da til ham: ”Du kan gjøre det samme som den andre naboen gjorde da han kom i en slik situasjon. Kongen tilgav ham fordi han gav ham en gave. Hvis du gjør det samme, så vil du få alle dyrene dine tilbake.” Mannen gjorde så, han gikk og kjøpte en flott gave. Han kom med gaven til kongens slott. Han la gaven ved døren og ba tjeneren om å gi ham dyrene tilbake. Tjeneren forstod ikke dette helt, men han gav ham dyrene tilbake. Neste dag fant kongen ut hva som hadde skjedd, og spurte tjeneren sin om det.” Jeg var sikker på at du hadde tilgitt ham siden han kom med gave,” sa tjeneren. Kongen ble sint og sa til tjeneren sin: ”Jeg bryr meg ikke om gaven, gi den tilbake til bonden og hent alle dyrene.” Og nøyaktig dette skjedde. Naboen forstod ingenting og spurte kongen: ”Hvorfor tilgav du den andre naboen da han gav deg en gave? Hvorfor tilgir du ikke meg? Er det en annen lov som gjelder for meg?” Kongen svarte: ”Hva snakker du om? Tror du jeg trenger gaver? Jeg trenger ingen gave fra verken deg eller ham. Men naboen din kom hit og bad om tilgivelse, og han lovet at det ikke skulle skje igjen. Jeg så i øynene hans at han hadde dårlig samvittighet for det som hadde skjedd. Men du kom her med en gave uten å forstå hva du gjorde galt, hva synd du hadde gjort. Det er ikke dette som er hensikten med gaven, jeg vil se hjertet ditt. Dette er en stor forskjell.”

Denne historien viser oss meningen med offertjenesten, at vi må erkjenne det vi har gjort feil, og ta ansvar for det vi har gjort. Vi må komme framfor Kongen (Gud) med et sønderbrutt hjerte og be ham om å tilgi oss, og han tilgir oss fordi han ikke er interessert i å straffe oss, men ønsker å se vårt rene hjerte, det er det viktigste for ham. På samme måte er det ikke offeret i seg selv Gud ser til, men han ser til våre hjerter, om vi av hele vårt hjerte angrer vår synd og lover å ikke gjøre det igjen. Når vi så bringer et dyr framfor ham som offer, så skal dette være til vitne for oss, at det som blir gjort mot dyret, er det som skulle vært gjort mot oss.

”For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.” Salme 50: 18-19.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Ki Sisa (2 Mos. 30, 11 – 34, 35) – Sabbat 6. mars. 2015/Adar 16, 5775

Kraften til en gruppe.

Torahen (Bibelen) forbyr å telle folket direkte, men gjennom å gi en halv sekels mynt for hvert menneske, og deretter å telle myntene. I motsetning til alle andre innsamlinger, så er de ikke på jakt etter store givere. I denne innsamlingen blir alle pålagt å gi nøyaktig en halv sekel. ”Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel …” 2 Mos. 30: 15

Denne innsamlingen ble gjort på denne unike måten for å minne dem om den absolutte likestillingen blant alle Israels barn. Alle bidro med en halv sekel, dette symboliserte en konkret handling som visket ut forskjellene i de forskjellige delene av nasjonen. Forpliktelsen til å bidra på samme måte og med samme beløp gav samhold og enhet og bygget en felles fremtid, der hvert eneste menneske var like viktig og verdifullt. Alle innså at uansett økonomisk, sosial eller intellektuell status, så var de alle like framfor Skaperen.

Handlingen fremkalte den enkeltes glans. Dette var tiden for alle og en hver å stå for seg selv, og for den enkelte å gi det nødvendige bidraget. Og hvis et menneske ikke utførte sin plikt i denne innsamlingen, så ville ikke en annen kunne utføre dennes del. Så viktig var den enkelte, det var dette som samlet dem og gav nasjonens sjel enhet.

Men hvorfor skulle de gi nøyaktig en halv sekel? Og hvorfor kunne ikke en hel sekel tjene det samme åndelige målet?

Svaret er: Nei! Den halve sekelen er veldig viktig. Forskjellen på den halve og den hele viser hvem du er. Det enkelte mennesket må ha en neste for å nå fullkommenhet. Du kan aldri gi løsepenger, ordne opp for, eller endre en hel gruppe på egenhånd. Alle må bidra. Selve essensen i denne innsamlingen hvilte på dem alle, at hver halvdel trengte en annen halvdel for å nå fullkommenhet.

Jeg vil fortelle deg en historie som illustrerer dette, hvor viktig det er at flere står sammen som en enhet.

En far hadde 10 barn. Han sendte dem ut i skogen og bad hver av dem om å samle pinner. Da barna kom tilbake hadde de med seg en pinne hver. Faren sa til dem: ”Kom her, så skal jeg lære dere noe.” Han tok en pinne og brakk den i to og sa: ”En pinne brekker lett.” Så tok han de andre 9 pinnene og satte dem sammen til en enhet og prøvde å brekke dem. Det klarte han ikke, og han sa: ”Se, kjære barn, dere er også som den ene pinnen, hvis dere går alene så er det veldig lett å brekke, men hvis dere står sammen så kan aldri noe eller noen brekke dere. Dette er kraften i en gruppe og vi må forstå at uten den enkelte kan vi ikke bygge et lag. Alene er du kun en halv og ufullstendig.

Sabbat Shalom og velsignelser,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Tetzaveh (2 Mos. 27, 20 – 30, 10) – Sabbat 27. feb. 2015/Adar 9, 5775

Å gi, det er å ta.

Etter at vi har innsett verdiene ved det åndelige og evige livet, må vi lære at hvert offer eller gave vi gir for det, er en investering i en avtale som i kjølvannet vil gi større avkastning enn noen annen investering.

I begynnelsen av sist ukes parasha stod det: ”…take for Me a portion.” ”…ta for meg en del.” 2 Mos. 25: 2. Og i begynnelsen av denne ukes parasha står det: ”..they shall take for you pure olive oil.” ”…de skal ta for deg ren olivenolje.” (Direkte oversatt fra grunnteksten) 2 Mos. 27: 20.

Når vi studerer betydningen av ordet ”ta”, leder det oss mot et viktig syn på de 613 budene og vårt åndelige arbeid. Og hva er meningen med utrykket ”å ta” når de egentlig gir? Dette verset lærer oss at et menneskes virkelige eiendom er pengene han gir til veldedighet. Mye penger er en skatt for en rik mann, men de er ikke ansett for å være hans penger. Det kan liknes med en flue som er fanget i et glass med en sukkerbit. Fluen kan gå og spise av sukkerbiten, men den kan ikke skryte og si at den er rik. For tross alt, den kan ikke ta med seg sukkerbiten ut av glasset.

Forholdet mellom et menneske og dets rikdom er akkurat som forholdet mellom fluen og sukkerbiten. Selv om rikdommen hans er trygg hos ham, kan han ikke ta noe av den med seg til den neste verden, til det evige livet. Imidlertid, ved å gi til de fattige og til åndelige formål får du rettferdighets lønn. Dette vil du sannelig få ta med deg til evighetens verden.

Fra dette kan vi lære at å gi til veldedighet faktisk er å ta. Nå forstår vi hvorfor skriften sier: ”ta for meg” – og ”ta for deg”. Torahen vil lære oss at å gi egentlig er å ta, eller å få. Selv om folket ga gaver til Tabernaklet, de ga gull fra sine lommer og utførte en giverhandling, men ved å granske dette nærmere ser vi at det var en handling der de tok, der de fikk.

Alle budene kan ses på som å gi, men de kan også defineres som å ta. Torahen lærer oss det sanne perspektivet, at budene ikke er å gi, men å ta. Og at du selv ikke i et øyeblikk vil kunne gjøre feil.

Det kan sammenliknes med et menneske som investerer penger i en avtale som vil gi ham eller henne stor avkastning. Ethvert intelligent menneske forstår at å gi penger i en slik sak er faktisk å ta, fordi selv om det er en liten investering nå, så vil investoren i fremtiden høste mye penger!

Etter at vi har forstått verdien av det evige åndelige livet, må vi lære at ethvert offer for dette er en investering i en overføring som vil føre til stor fortjeneste, og den er større en noen annen investering eller overføring kan gi.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Terumah (2 Mos. 25, 1 – 27, 19) – Sabbat 20. feb. 2015/Av 1, 5775

Å svare på utfordring

Nasjonens svar på de åndelige utfordringene som ble gitt dem, gjorde dem til Det evige folk.

Hvordan trodde Moses at han kunne utdanne håndverkere til å bygge Tabernaklet? Folket hadde akkurat forlatt Egypt, et land der de hadde opplevd smerte og lidelse i hundrevis av år, et land der de ikke hadde hatt mulighet til å lære seg kunnskapen de trengte for å bygge Tabernaklet. Så hva tenkte Moses egentlig? Hvordan kunne han beordre dem til å bygge Tabernaklet? For å bygge Tabernaklet trengte de tross alt håndverker med nødvendig kompetanse, men dette folket var i bunn og grunn bare slaver.

Tabernaklet inneholdt en syvarmet lysestake som var laget av ett stykke rent gull, pyntet med knopper, blomster og mandelformede beger. Tabernaklet hadde også skuebrødsbordet, de to altrene og kjerubene på paktens ark. I tillegg var det håndlagde broderier som utsmykket Tabernaklet. Bortsett fra den erfaringen de hadde som slaver, hadde ingen den nødvendige kunnskapen som trengtes for dette byggeprosjektet, det var ikke deres sterke side, fordi de hadde vært løpegutter og ydmykede slaver som bodde i slummen i Egypt. Hvis det var slik, hvordan kunne de plutselig fremstå som fremragende fagfolk som var i stand til å utføre presist håndverk i tre, gull, kobber og vev?

Med denne oppgaven plasserte Gud en ny milepæl i forløsningen av folket. Byggingen av Tabernaklet ble presentert som en utfordring for et folk som nettopp var satt fri fra slaveri i Egypt. Moses fortalte dem hva de skulle gjøre, og hva Gud forventet av dem. Han ventet på deres reaksjon, på hvordan et folk i en utvalgt og høy stilling ville forholde seg til det Gud forventer av dem.

Svaret deres kunne være ett av to. De kunne velge å svare ham: ”Moses, du tror kanskje at vi kan gjøre denne jobben, men vi mangler ferdighetene vi trenger til dette oppdraget. Kanskje om noen år, når vi har fått organisert oss og tilegnet oss nok kunnskap, kan vi gjøre det…” Hvis dette hadde vært svaret deres, ville de ha forblitt slaver i sine hjerter, selv om det fysiske slaveåket var fjernet fra deres hals. Da hadde visjonen om å fri dem helt ut vært borte fra dem, og de hadde enda ikke nådd storhetens emosjonelle port.

I virkeligheten var det motsatte gjeldende i Israels leir. De hørte Guds vilje og forstod den enorme utfordringen som var gitt dem, utfordringen med å bygge Tabernaklet. De forstod også hemmeligheten med byggeprosjektet, at det var et parallelt univers til den menneskelige sjel. Hvert menneskes sjel er som et lite Tabernakel, og dybdene i dette hellige byggeprosjektet gjenspeiler menneskets sjel. Utfordringen de fikk, gav dem kraft til å se for seg det ferdige resultatet. De bestemte seg med entusiasme for å utføre det hellige oppdraget som var tildelt dem, koste hva det koste ville.

Hvordan? Og med hvilke verktøy? Og med hvilke profesjonell opplæring? Disse spørsmålene kom ikke engang opp i deres sinn. Folket ristet av seg slaveriets støv og trodde på at de kunne gjøre Guds vilje. Det sterke ønsket om å utføre oppdraget Gud hadde gitt dem, ga dem på mirakuløst vis mulighetene, talentene og ferdighetene de trengte. Det er ingenting som er mer kraftfullt enn en sterk vilje til å gjøre noe. En sterk vilje føder nødvendige ferdigheter.

Dette verset omhandler nettopp denne tanken: ”Men enhver som kjente at hans hjerte drev ham…” 2 Mos. 35: 21. Moses stod foran alle dem som hadde et ønske i sitt hjerte, og alle dem som svarte på utfordringen, alle dem som kjente at de kunne løfte det tunge og hellige oppdraget. Et sterkt ønsket om å handle, å gjøre noe, fylte hele deres hjerte.

Folkets respons på den intellektuelle utfordringen de fikk, gjorde det virkelig til et evig folk. Folket levde ikke bare med tanke på dagen i dag, med å sørge for de daglige behov i en grå hverdag, kun for å overleve, men livet deres ble et middel for et høyere mål.

Den åndelige utfordringen de fikk, gjorde dem til et utvalgt folk og til å være et lys blant alle verdens folkeslag.

Så lenge folket er trofaste mot denne utfordringen, vil det ikke og kan det ikke tape, fordi det lever evig!

Og fra en hel nasjon, kan vi trekke parallellene til det enkelte mennesket. Gode gjerninger gleder et menneskes hjerte, og det vil ikke være i stand til å ha et grått og kjedelig hverdagsliv. Bare en lidenskapelig hengivenhet til dine ideer og utfordringer, vil være en pådriver som avslører hva som er din nedarvede kraft, en kraft som ikke har vært oppdaget fram til nå. Dette gjelder på alle områder, så vel som det materielle, og spesielt ved åndelige utfordringer der ”the sky is the limit” (det ikke finnes grenser).

Torahen (Bibelen) fokuserer på de unike egenskapene Basalel, sønn av Uri, Hurs sønn hadde. Han ledet arbeidet med håndverkerne. Torahen vektlegger ikke hans unike evner som håndverker, men heller hans ånd. ”Og jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid, til å tenke ut kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags arbeid. Og se, jeg har gitt ham til medhjelper Oholia, Akisamaks sønn, av Dans stamme, og alle de menn som forstår seg på kunst, har jeg gitt visdom i hjertet, så de kan gjøre alt det jeg har sagt deg.” 2 Mos. 31: 3 -6

Disse beskrivelsene viser oss at for å være blant håndverkerne og kunstnerne i Tabernaklet, så kreves det at en er fylt med Guds Ånd, med visdom, med forstand, med kunnskap og med visdom i hjertet, mens de håndverksmessige kvalitetene og profesjonene ikke er nevnt i Torahen i det hele tatt, er ikke det overraskende?

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Yitro (2 Mos. 18, 1 – 20, 23) – Sabbat 6. feb. 2015/Shevat 17, 5775

Å gi og ta imot gode råd

Tittelen på denne ukens parasha (sabbatstekst) er ”Jetro”. Det er en veldig interessant og innholdsrik tekst. Den kommer rett etter krigen med Amalek, mannaunderet og frelsen ved Rødehavet. Den forteller om at en hel nasjon på flere millioner mennesker ropte på likt: ”Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.” 2 Mos. 19, 8. Torahen (Bibelen) forteller at alle Israels barn sa dette i kor, klarer du å se det for deg? At flere millioner mennesker roper ut de samme ordene samtidig? Torahen understreker at hele flokken med mennesker sa det samstemt. Tenk på den lyden det må ha vært! Selv om du tok fotballstadioene i Barcelona, Brasil, Argentina og Norge til sammen, så ville lyden du kunne få, ikke engang være 10 % av den lyden som kunne høres i Sinai ørkenen

Det ville være naturlig og forståelig å kalle denne ukens parasha for ”mottakelsen av Torahen”, ”å huske og å holde sabbaten”, ”et kongerike av prester” eller den kunne kanskje kalles ”et hellig folk”. (2 Mos. 19, 6). Eller kanskje det mest passende ville være å kalle denne parashaen for ”Moses”, fordi han er den mest aktive, fremtredene, karismatiske og viktige personen i denne parashaen, og i mange andre parashaer før denne. Det ville også vært fint å kalle denne parashaen for ”Moses” etter alt det som Moses gjorde for Israel og Israels barn. Moses var den som forløste folket, den som gikk opp til himmelen og hentet Torahen/loven, og han var alt for Israels barn. Det var ham som gav dem mat og vann, og hver gang de klaget på noe, var det Moses de gikk til. Så det ville være naturlig og verdig å kalle denne parashaen for ”Moses”.

Når vi ser at Torahen velger å kalle denne parashaen for ”Jetro”, så er det fordi Torahen vil at vi skal lære noe. Med første øyekast ser ikke historien om Jetro så viktig ut, men det ligger en skjult visdom ”mellom linjene”. Vi må derfor spørre, hvilken visdom er skjult i denne teksten? Hva kan vi lære fra historien om Jetro? Når vi leser teksten ser vi at Jetro var en leder fra Midian, et land som ikke var spesielt viktig. Jetro hadde ikke lidd sammen med Israel i Egypt, og det var bare når han hadde hørt om alle miraklene i Egypt og ved Rødehavet, at han kom og sa: ”Nå vet jeg at Herren er større enn alle guder.” 2 Mos. 18, 11. Når vi fortsetter å lese i teksten, ser vi at Torahen forteller at dagen etter at Jetro hadde bekjent dette, så gikk han ut og så hvor mye Moses hadde å gjøre for folket. Han likte ikke det han så, og sa: ”Hva er dette for et arbeid du legger på deg for folket?” 2 Mos. 18, 14. Og Jetro begynte å gi Moses råd om hva han skulle gjøre, at han skulle velge ut dyktige menn som fryktet Gud og sette dem som førere over folket. At i hver liten sak så skulle de dømme, og i hver stor sak så skulle de komme til Moses.

Se for deg at du selv er leder for en hel nasjon, en nasjon som har en lang historie med slaveri, forløsning og utfrielse, og så kom det noen til deg som ikke hadde opplevd alt dette, og gav deg råd. Hvordan ville du ha reagert? Ville du blitt sint? Du kunne sagt, hvem tror du at du er, siden du kommer for å gi meg gode råd? Du våknet nettopp opp i går, hvordan kan du tro at du kan gi meg råd, pass dine egne saker! Eller kanskje du ville hørt høflig etter, men ikke følge noen av de rådene du fikk. Kanskje du var høflig og brukte noen av de rådene du fikk. Men Torahen sier at: ”Moses hørte på sin svigerfar og gjorde alt det han sa.”. 2 Mos. 18, 24.

Hvem var det som hørte på Jetro? Det var han som hadde fri tilgang til Gud, han som snakket til Gud som en venn, ansikt til ansikt. Han som kunne gå til Gud når som helst og spørre om råd i alle saker, nettopp han var den som lyttet til råd fra en mann som kom fra ingenstedshen. Her er visdommen Torahen vil lære oss, en stor visdom. Torahen vil lære oss livets vei, hvordan vi skal oppføre oss og hvordan vi skal lytte etter gode råd fra de rundt oss. Noen tror at de har all visdom i sin egen lomme, de tror at de ikke behøver råd fra andre. Noen sier at Gud har talt til dem slik og slik, at de har fått visjoner fra Gud, og de er derfor ikke villige til å høre på noen andre. Moses kunne gå til Gud når som helst, og det er ingen andre som har talt med Gud slik Moses gjorde, selv han, når han fikk et godt råd, så tok han imot det. Og dette gjorde han selv om det kom fra Jetro, en mann som hadde tilbedt avguder og kun hadde kjent Gud i et par dager.

Selv om du har mulighet til å få råd direkte fra Gud, så skal du ikke tenke på ditt eget ego, men ta imot gode råd fra andre. Og i motsatt fall, om du kan gi gode råd til andre, så skal du ikke være beskjeden, men dele visdommen din med dem. Det var akkurat det Jetro gjorde. Har du mulighet og visdom til å gi andre råd, så skal du ikke tie stille. Gode gjerninger er ikke bare å gi praktisk hjelp, å være gjestfrie, se til enker og farløse osv, men det er også å gi gode råd til andre. Om du har visdom og kunnskap som kan være til hjelp, er det din plikt å dele den med andre. Jetro tidde ikke stille, men delte av sin visdom og gav Moses gode råd, derfor har denne parashaen fått navnet ”Jetro”.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Beshalach (2 Mos. 13: 17 – 17: 15) – Sabbat 30. jan. 2015/Shevat 11, 5775

Å leve med tro

I denne ukens Torahtekst (Bibeltekst) fortsetter Torahen å beskrive nasjonen Israels utgang av Egypt, og utgangen var bare begynnelsen av arbeidet med å styrke dem som én nasjon som tjente Gud med ett hjerte.

Egypterne la press på Isralittene og undertrykte dem og fikk dem til å innta holdning og tankegang som om de var slaver. Deres tankegang var snever, og de evnet ikke å utvide sin horisont og tenke dypt. Det daglige slaveriet og det harde arbeid med å lage murstein gjorde at Israels barn begynte å tenke på alle problemene, og hindret dem fra å tenke ”stort” og fornuftig.

Av denne grunn måtte det komme en frelser utenfra. Moses hadde vokst opp i Faraos hus, og flyktet til Midian, og hadde derfor ikke en slaves mentalitet. Han kunne derfor formidle til Israels barn budskapet om frelse og Guds mirakler, tanker som ikke engang hadde streifet dem. Fra det tidspunktet de forlot Egypt, startet Moses oppdraget med å ”omskolere” folket. De ble undervist i verdier og tankeganger som var helt ukjente for dem.

Torahen forteller oss om en viktig hendelse i deres omskolering, da Moses prøvde Israels barn ved Mara: ”Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem.” 2. Mos. 15:25 Moses underviste folket i at det finnes to forskjellige typer befalinger og lover. De som er rasjonelle og fornuftige, og de som ikke kan forstås rasjonelt, men som allikevel skal følges. Det som hendte i Mara, var et eksempel på befalinger vi ikke forstår. Hvordan kunne en trebit gjøre vannet godt? Fordi det var en befaling fra Gud.

Som vi har nevnt tidligere så var selv det å tenke fornuftig og rasjonelt noe som manglet i Israel. Da de så egypterne komme etter dem ”ble de grepet av stor redsel”, men de hadde ingenting å frykte, for egypterne var i stort mindretall i forhold til dem. Fornuften deres fungerte ikke, for tankegangen deres tilhørte slaver som var redde for sine herrer.

Moses lærte dem regel nummer en. Noen ganger når vi tjener Gud, er det nødvendig å kjempe mot, og vinne over, den onde lyst i hjertet vårt, vinne over vår natur og tenke fornuftig.

I tillegg lærte Moses Israelsfolket om befalinger som vi ikke forstår ved vår fornuft. Vi må følge dem uten at vi forstår dem. Vi trenger begge typer befalinger og lover. De går side om side. Det er ikke nok med bare å tjene Gud med fornuftige lover, men også lover vi skal følge uten å forstå.

Israel var på dette tidspunktet i forhandlinger, de var i et landområde uten vann, og deres forstand sa at det ikke fantes noen måte å finne vann på til hele folket. Forstanden vår er ikke det eneste som trengs for å tjene Gud. Ved at det eksisterer en lov som vi ikke forstår, så erklærer og lærer det oss at Gud ikke bare arbeidet etter forstanden vår som sier at ”sånn er livet” og ”dette er naturens gang”, men verden består også ved Guds nåde, som er en oppfyllelse langt utover naturlig logikk og fornuft.

Lover og befalinger som vi ikke forstår, er avgjørende for å løse oss fra vår fornuft. De forteller oss noe om de egenskaper vi bør tilegne oss, og er en målestokk på om vi stoler på Gud. Tro på Gud skal ikke gjøre oss maktesløse og passive overfor vanskeligheter og ødeleggelser i denne verden, men gir oss heller mulighet til å gå steg for steg i tro på at Gud veileder oss, uansett om det som skjer er godt eller ondt i våre øyne. Troen på at det Gud gjør er godt, er god fordi den har forrang foran viljen. Selv når et menneske ikke ser logikken i det han eller hun opplever, så tror han at det kommer fra himmelen og at det er en guddommelig beslutning fra Gud.

I denne ukens Torahtekst er temaet prøving og feiling. Fra begynnelsen av teksten, til slutten av den, blir begrepet ”om å stole på Gud” klarere og klarere. Torahteksten begynner med å fortelle om Israelsfolket ved Rødehavet. Da de så Egypterne ”ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren.” 2 Mos. 14:10. Feilaktig ser Israelsfolket fram til et mirakel som om de skulle fortjene det. Men Gud sa til Moses: ”Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre!” 2 Mos. 14: 15. Hensikten med våre liv er å bevege seg framover og gå i trygghet og tro på at Gud går med oss.

Kong David skriver i Salme 23: ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg …” Hvis et menneske kun skulle vente på og stole på Guds mirakler, så vil det være umulig å oppleve framgang. Moses sa til Israelsfolket at de skal dra videre gjennom havet.

Kort fortalt, ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille” – ti stille, gå imot din egen forstand og tro at Gud vil stride for deg, uten å gruble eller stille spørsmål.

En liknende lærdom finner vi i historien om mannaen. Israelsfolket lærte å leve med et faktum som ikke var helt enkelt. All maten de fikk var fra ”hånd til munn”. Det var umulig å lagre på mannaen utenom sabbaten, eller å sanke for mye. De fikk det kun på spesielle tider, morgener på ukedager. Dette var mirakelmat som lærte Israelsfolket, og som også lærer oss, å bryte med vår fornuftige natur og at det er ”ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min (Herrens) Ånd.” (Sakarja 4: 6) Talmud (jødisk overlevering) sier følgende: ”Ingen har løftet sin finger i denne verden uten at det er bestemt i himmelen.”

Denne Torahteksten slutter med å fortelle om krigen mot Amalek. Seier i krigen er også knyttet til spørsmålet om stole på Gud. Da Moses holdt sine hender oppe, hadde Israel overtaket, og da Moses tok sine hender ned, fikk Amalek overtaket.

I denne generasjonen var det nok å rette sitt hjerte til Herren for å få barmhjertighet og godhet, og umiddelbart ble de frelst.

Talmud spør om det er hendene til Moses som er avgjørende, at han holder hendene opp eller tar dem ned. Forklaringen er at når han tok hendene opp, satte han sin lit til Gud og Gud var med ham, men når han tok hendene ned, mistet han troen på Gud og Gud forlot ham.

Ikke tro at alle disse miraklene, Rødehavet som delte seg, vannet i Mara, Mannaen og seier over Amalek, er noe som bare har hendt i fortiden. Hele denne Torahteksten er til lærdom for alle generasjoner og den vil lære oss at alle mirakler og all nåde kommer fra Gud, og at vi må se opp til Herren og stole på Ham.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Bo (2 Mos. 10: 1 – 13: 16) – Sabbat 23. jan. 2015/Shevat 4, 5775

Livets hemmelighet, å reflektere i stedet for å ignorere.

Noe av det mest iøynefallende når det gjelder de ti landeplagene, er Faraos stahet og at han nektet å innse sine feil og innrømme at Gud er den allmektige Gud. Det ene miraklet etter det andre skjedde rett foran øynene hans, allikevel var han ikke overbevist om at Moses var Guds budbringer og ikke bare en spåmann eller trollmann, må Gud forby det.

Ved de første fem plagene nektet Farao å la Israelsfolket reise fra Egypt. Fra å ha total kontroll og et fritt valg i de fem første plagene, så var de fem siste plagene så sterke at han ville ha latt Israelsfolket reise om ikke Gud hadde forherdet hjertet hans, og på grunn av dette lot han ikke Israelsfolket få fare.

Kommentarer sier at om Farao hadde latt folket fare på grunn av de sterke landeplagene, så var det ikke av fri vilje, det ville ikke være ut fra en genuin omvendelse og anerkjennelse av Guds storhet, men fordi han ikke klarte å stå imot presset som de store landeplagene gav ham. Derfor, for at han fortsatt skulle kunne ta valget om at Israelsfolket skulle få lov til å reise av egen fri vilje (fordi Gud har gitt mennesket rett til å handle etter sin frie vilje), så forherdet Gud hans hjerte så han klarte å stå imot presset og fortsatt kunne ta avgjørelsen ut fra sin frie vilje. For at det skulle være balanse mellom de store landeplagene og den frie viljen, måtte Gud forherde hans hjerte.

Faraos stahet, som ser fullstendig overmenneskelig ut, er virkelig utrolig. Hva tenkte Farao da han så slike store mirakler rett foran øynene sine? Hvordan var det mulig at han ikke ble overbevist når han hver eneste dag så slike overnaturlige mirakler? Så hvorfor ble ikke Farao overbevist om å slippe nasjonen Israel fri fra slavearbeidet i Egypt?

I bunn og grunn kan vi spørre Israelsfolket det samme spørsmålet. Hvordan kunne Israelsfolket, som hadde sett så store mirakler i Egypt, ti landeplager som var overnaturlige, smertefulle og fremmede i landet Egypt, de så millioner av egyptere forfølge dem og kjempe mot dem da de stod med Rødehavet og Gud sa til dem: Vær stille og jeg skal stride for dere, de fikk da se et stort mirakel, at sjøen delte seg, et mirakel det ikke finnes sidestykke til i historien. Hvordan kunne de etter å ha sett alt dette synde og provosere Gud igjen og igjen da de var i ørkenen? Vi kan ta historien om Gullkalven som eksempel. Hvordan kunne det skje at noen som hadde sett så mange mirakler laget en synlig Gullkalv og sa: Dette er din gud som førte deg ut fra Egypt. Hvordan kunne de synde og provosere Gud på en slik hard måte? Hadde ikke de store miraklene de hadde opplevd i lang tid overbevist dem og fylt dem med tro på Gud? Hvordan kunne dette skje?

Svaret på alle disse spørsmålene og dette puslespillet er at Farao ikke tenkte eller reflekterte over det han opplevde. Han hadde ikke tid til å reflektere over det som skjedde, om det var overnaturlige hendelser, om det kom fra Guds hånd og om hvem som stod bak alle disse utrolige hendelsene. Bare et menneske som ikke er i stand til å reflektere og vurdere, kan ignorere slike mirakler og lukke seg fullstendig for selv den minste påvirkning. Det er bare et menneske som ikke stopper opp og reflekterer, som kan bli så sta som Farao var.

Denne forklaringen på Faraos irrasjonelle oppførsel kaster lys over et generelt spørsmål. Hvorfor store og betydlige opplevelser og hendelser ikke alltid fører til en individuell forandring. Du har kanskje opplevd en slik situasjon, der et menneske har opplevd store mirakler fra Gud, men der han eller hun ikke var i stand til å ta lærdom av den store opplevelsen.

Selv i våre dager, når vi er vitne til mirakler, slik som ved krigen sør i Israel i 2014, da vi opplevde mange mirakler og tydelig så og følte Guds hånd over oss. I løpet av krigen og etterpå ble det fortalt mange historier om de mange og store miraklene som hadde skjedd. Mange nevnte også det faktum at antall drepte i forhold til antall Katyusha raketter som ble skutt mot Israel, var utrolig lavt. Det finnes ingen forklaring på dette. Den eneste forklaringen er at det var et mirakel. Vår jobb er å bruke disse hendelsene til å revurdere livene våre, få et fullt sammendrag og erkjenne Guds nærvær i denne verden og at Han personlig bryr seg om våre liv. Vi må reflektere over hvilket budskap Gud ønsker å gi oss, og deretter bestemme hva vi kan forandre, forbedre og gjenopprette.

Det første vi må gjøre for at det som skjer i våre liv skal føre til en forandring, er å lære fra det som hendte med Farao, vi må stoppe opp og reflektere over hendelser og ikke ignorere dem. Vi må bruke de store underne som skjer i denne verden, og de underne som skjer i våre egne liv, til å gjøre forandringer i våre liv.

Måtte vi alltid få se og reflektere over hva som skjer rundt oss.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Va’eira (2 Mos. 6: 2 – 9: 35) – Sabbat 16. jan. 2015/Tevet 26, 5775

Langsiktig fokus og selvkontroll

Den andre plagen i Egypt var plagen med froskene. Rashi siterer våre vise eldste som beskriver hvordan denne plagen begynte. Først kom det bare en enslig frosk opp av Nilen, og egypterne prøvde å slå den i hjel. Men i stedet for å skade frosken, forårsaket de mange slagene at svermer av frosker kom ut av den første frosken. Hver gang de slo på froskene, så kom det flere og flere frosker ut, helt til de fylte landet Egypt med frosker. (På den hebraiske grunnteksten står ordet frosk i entall, 2 Mos. 8: 2)

Spørsmålet stiller seg selv, egypterne må ha sett at de ikke kunne slå i hjel froskene, det hadde faktisk den motsatte effekten, at flere frosker dukket opp, og allikevel fortsatte de å slå dem og dermed fylle hele landet med frosker! Hvorfor lærte de ikke leksen sin i begynnelsen, men fortsatte å slå froskene, selv når de så de forferdelige konsekvensene av handlingen sin? Hvis de hadde noe fornuft, så burde de sluttet å slå froskene.

Lærde i etikk svarer på dette spørsmålet og forklarer et viktig prinsipp når det gjelder menneskets sinne, som kan forårsake enorme ødeleggelser. Når et menneske blir slått av noen, så føler han at han må ta hevn for å få tilbake sin tapte ære, og derfor reagerer han offensivt med å fornærme den skyldige, som i sin tur blir fornærmet og også føler behov for å hevne seg på den som slo ham. Dette skaper en situasjon der de kommer inn i en ond og meningsløs sirkel der de begge søker hevn over hverandre. En sirkel som tilslutt ender med alvorlig uenighet som resulterer i vanskeligheter og ødeleggelser for alle de involverte og deres omgivelser.

På samme måte var det når egypterne stod overfor trusselen med froskene som kom opp fra elven. Den naturlige måten å reagere på var å slå dem, men da kom det mengder av frosker ut og egypterne ble enda mer harme. De ble fylt med ønsket om å hevne seg mot froskene og reagerte med å slå dem enda mer. Selv etter at forsøket var dømt til å mislykkes, fortsatte de med å slå froskene. På grunn av sinnet og vreden til disse menneskene, ble landet Egypt fylt med disse små dyrene og denne plagen.

Det vil være lærerikt å studere hva som får et menneske til å oppføre seg så dumt og nytteløst. Når et menneske blir skadet av noen andre, så føler han en sterk tilfredsstillelse ved tanken om hevn overfor den frekke personen som snakket til ham på en respektløs måte. Uansett, etter at den søte tanken om hevn har passert, så vil han på lenger sikt også oppleve negative følelser som vanligvis kjennetegner uenigheter og konflikter. Ifølge vår logikk så ville vi tenkt at i slike tilfeller og med slike konsekvenser, ville et menneske lære hvordan han skal handle klokere i fremtiden. Vi ville anta at han skulle huske den dårlige følelsen han fikk på lang sikt, og som kom som et resultat av hans reaksjon på vennen hans, og at han foretrekker å gi opp tanken om hevn og på den måten hindrer ubehageligheter i fremtiden.

Dessverre er dette for det meste ikke tilfellet. Et menneske gjør den samme feilen igjen og igjen. Problemet er at mennesket har lært seg å fokusere på de kortsiktige konsekvensene av handlingene sine og ikke ser på hva de forårsaker på lengre sikt. Det krever at en jobber hardt med seg selv om en ønsker å bli løst fra et slikt handlingsmønster.

Når vi tjener Gud, gjør vi i mange tilfeller feil ved at vi fokuserer bare på de synlige og kortsiktige resultatene av handlingene våre, som kan være feilaktige og skadelige. Tanhuma gir oss et illustrerende eksempel på dette fenomenet. Det var en gang en rettferdig mann. Faren hans hadde et alkoholproblem. Ved en anledning var sønnen ute i byen og så en full alkoholiker som lå i rennesteinene. Noen unge menn samlet seg rundt ham og kastet steiner på ham. De slo ham på en ydmykende og nedverdigende måte. På grunn av dette ynkelige synet bestemte sønnen seg for å hente faren sin. Han ville vise ham hva som skjedde, fordi han ønsket at faren skulle forstå hvor nedverdigende og ynkelig tilstanden til en full mann var. Men hva gjorde faren? Han gikk til den fulle mannen og spurte ham hvor han kunne finne en pub der han kunne drikke vin!

Sønnen var sjokkert. Han snudde seg til faren og fortalte at han hadde tatt ham med for at han skulle se dybdene av denne personens nedverdigelse, og dermed forstå hvordan han selv så ut når han drakk, i håp om at faren ville bestemme seg for å slutte å drikke. Det endte opp med at faren ble klar over de enorme skadene alkoholen forårsaket, men øyeblikkets tilfredsstillelse gjorde at han fortsatte å drikke, og forvrengte hans virkelighetsoppfatning og blindet ham fra å se de store skadene.

Mange ganger virker djevelen og den onde lyst på denne måten og blinder våre øyner så vi ikke blir i stand til å se de langsiktige konsekvensene av handlingene våre. Dette knepet er hovedgrunnen som hindrer oss fra å arbeide for og tilbe vår skaper på en riktig måte. Dette kan være når vi ønsker hevn, eller lider av forskjellige avhengigheter eller på andre områder. Personen må jobbe med å forandre sin personlighet slik at han på en god måte kan gjennomføre sine oppgaver i denne verden. Hvordan kan vi forberede oss selv slik at vi ikke kommer i denne situasjonen?

Det første steget i denne prosessen er å oppdage og erkjenne at den veien som du har gått så langt, leder til mye ødeleggelse. Og ifølge eksempelet med sinne, så må personen erkjenne i sin sjel at den kortsiktige tilfredsstillelsen han kjente etter å ha reagert på handlinger fra sin kone, sine barn eller fra venner, utelukkende er en innbilt tilfredsstillelse (og fullstendig urealistisk) som er et resultat av den onde lyst og en handling som uansett, på lang sikt vil skade ethvert medmenneskelig forhold.

Esau hadde kortsiktig fokus uten selvkontroll da han solgte sin førstefødselsrett for et måltid med linsevelling. Jakob hadde evnen til å fokusere langsiktig. Han mottok Guds åpenbaring og ble far til de 12 stammene og det utvalgte folket.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Shemos (2 Mos. 1: 1 – 6: 1) – Sabbat 9. jan. 2015/Tevet 19, 5775

Beskrivelse av en leder

Hvis vi skulle spørre hvilke ferdigheter som kreves av en stor leder, ville vi kanskje fått følgende svar: ”En leder må være en stor statsmann som vet hvordan han skal planlegge sine handlinger klokt.” Andre ville hevde: ”En leder må utmerke seg med å være veltalende.” Noen ville kanskje hevde: ”For å være en leder må du ha øvd på dette siden du var barn, og brukt hver eneste mulighet til å nå dette nivået og til å være verdig denne posisjonen.

Til vår overraskelse forteller Torahen (Bibelen) oss at det trengs en helt annen kompetanse for å bli en god leder. Israels første leder, som har blitt et symbol og en rollemodell for alle verdens innbyggere, var Moses.

Ikke bare det at folket ikke kjente til Moses, men han var heller ikke kjent for majoriteten av nasjonen Israel. Han kom til lederposisjonen rett fra et langt eksil i landet Midian. Da Gud talte med ham og gav ham stillingen som leder, sa han: ”De vil visst ikke tro meg og ikke høre på meg!” (2 Mos. 4:1). Folket kjenner ikke til meg og vet ikke hvem jeg er, jeg er en fremmed, en fremmed i mitt eget land. Selv Torahen omtaler Moses som en ukjent statsmann blant folket.

På slutten av møtet mellom Moses og Farao, kongen i Egypt, ser vi at det ikke handler om vanlig diplomatiske uttalelser som er vanlig i det politiske systemet i dag. Møtet ble avsluttet uten formell avslutning og med stillhet. ”Så gikk han bort fra Farao i brennende harme.” (2 Mos. 11:8) Dette er ikke hva statsmenn i vår tid gjør.

Han manglet også veltalenhetens gave, han hadde ikke en glatt tunge som gav ham sympati fra folket, sannheten er den helt motsatte, han var tung i mæle og tung i tale.

Denne defekten var i hans egne øyne en naturlig barriere som ikke tillot ham å godta det guddommelige oppdraget. Ja, Moses brukte dette argumentet i møte med Gud da han først oppdaget den brennende busken i ødemarken. ”Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale.” (2 Mos 4:10) Og skulle jeg være i stand til å nå inn til hjertene til desperate slaver med oppmuntrende ord? Og selv om jeg skulle nå inn til enkelte mennesker med ordene mine, så er dette ingenting i forhold til å tale foran den onde Farao, for en mann som meg som ikke klarer å uttrykke ordene tydelig og for å få ham til å høre budskapet og sette slavene fri.

Men Gud gav ham dette svaret: ”Hvem er det som har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv….. Er det ikke jeg, Herren?”

”Gud sa til Moses: Om du ikke er en ordets mann, så vær ikke bekymret. Jeg har skapt munnen, jeg har skapt talen, og jeg har skapt de stumme. Jeg ønsker å gjøre et mirakel gjennom din munn, om du ikke har ordets gave, så skal jeg være din munn, og dette vil vitne om at dine ord er sannhet. (Midrash Rabbah). Gud ønsker ikke en leder etter menneskets standard som vet hvordan han skal tale, han er interessert i en rettferdig og ydmyk leder som er nær til Ham med hele sitt hjerte og som føler at i seg selv er han kun et talerør for Guds ord.

Det utvalgte lederskapet forstod at Moses’ defekt var en del av hans oppdrag, og dette vitnet for dem at det var Gud som talte. Sannheten krever at den ytre fasaden av en leders personlighet fjernes. At ingen skal si at de har blitt fanget av fagre ord, og at lederen fanget mengden med falske forestillinger fordi han hadde et retorisk talent.

Det var ikke enkelt for Moses å ta imot oppdraget som forløser for Guds utvalgte folk, i sju dager argumenterte han med Gud før han aksepterte det. Dette er i sterk kontrast til dagens ledere som løper etter makt og ære.

Moses trodde at frelse ikke kunne komme om en ikke tok hensyn til andres følelser, og han tenkte på sin eldre bror Aron som kunne bli misunnelig når han så at hans yngre bror var satt til en framtredende stilling. Bare når Gud fortalte ham at hans bror ikke kom til å føle seg forbigått når Moses ble utvalgt som leder, men heller: ”…når han ser deg, blir han glad.” (2 Mos. 4:14), aksepterte han rollen som leder.

Lederen Moses visste at selv lederen og forløseren for et helt folk ikke må tråkke på verdigheten til ett eneste menneske. Makt kan ikke bygges ved å ødelegge et eneste individ. Sett fra et motsatt perspektiv, de som ikke tar hensyn og ikke er sensitive overfor det enkelte individet, kan ikke brukes som en ekte leder for mange.

Gud oppmuntret Israelsfolket med å åpenbare forløsningen for dem: ”Jeg vil føre dere ut fra de tunge byrder egypterne har lagt på dere og utfri dere fra trellearbeidet under dem. Jeg vil forløse dere med utrakt arm og med store straffedommer.” (2 Mos. 6: 6) Men Hans guddommelige åpenbaring ble av folket møtt med bitterhet, fordi de søkte svar på dagens dystre øyeblikk. ”Men de hørte ikke på Moses på grunn av sin motløshet og det hårde trellarbeid.” (2 Mos. 6: 9)

Moses stod overrasket framfor mennesker med lite tro. Gapet mellom realiteten og den framtidige forløsningen som vokste frem, og den kortsiktige horisonten de så i sine liv, forårsaket mye frustrasjon. Dette var første gang han ble skuffet over denne saken og adresserte den til Gud. ”Du ser at Israels barn ikke hører på meg. Hvorfor skulle da Farao høre på meg?” (2 Mos. 6: 12)

På hans første steg som leder for folket gir Gud Moses tusenvis av grunnleggende leksjoner i lederskap. Lederskap er trelldom og ikke ære eller makt. Flere detaljer om lederskapet og handlemåten til Moses kan overraske oss veldig.

Gud befalte Hans utvalgte leder til å gå ned til Egypt og forløse Hans barn. Men merkelig nok, så hadde ikke lederen noe hast med å utføre det trofaste oppdraget som var gitt ham. Først gikk han til sin svigerfar som bodde i samme hus og fortalte at han ønsket å returnere til Egypt. ”Og Jetro sa til Moses: Dra bort i fred!” (2 Mos. 4: 18) Bare etter at han hadde fått tillatelse fra sin svigerfar, skyndte han seg for å se sin bror.

Er denne høflige plikten overfor svigerfaren likeverdig med det å redde et helt folk fra Egypternes ondskap? Hvorfor spurte Moses sin svigerfar om lov til å reise, når Gud hadde gitt ham denne autoriteten? Hvorfor tenkte han ikke på dette tidspunktet kun på lidelsene og smertene til en hel nasjon?

Forklaringen er det edle hjerte Moses hadde. Jetro hadde åpnet sitt hjem for Moses da han trengte det, og om han hadde forlatt Jetro uten å spørre først, ville dette vært en dårlig måte å lønne denne gode handlingen på. Den som skal begynne å bygge en nasjon må være en fullkommen mann, en mann med høy integritet.

Svaret er at selv de som er utsendt av Skaperen for de viktigste oppdrag må være varsomme med å ikke tråkke på andres rettigheter, for Gud ønsker at lederskapet utføres med ærlighet, rettferdighet og sannhet.

På en vakker og edel måte viste Moses takknemlighet overfor alle, selv for det enkelte individ, og dette er første leksjon og helt fundamental lære om lederskap. Han ville ikke engang slå støvet på jorden, heller ikke Nilen, fordi de hadde reddet livet hans en gang, derfor viste ham dem respekt selv om de ikke har følelser. Det var ikke bare en anerkjennelse og en meningsløs handling til et objekt uten følelser, men det var en handling av personlige hensyn. Takknemlighet er en egenskap en edel sjel innehar. Moses visste at å slå Nilen ville ikke påvirke Nilen, fordi den ikke kan føle noe, men det ville såre hans egne følelser over takknemlighet for det den hadde gjort for ham.

En leder er klar over sine følelser, og han ønsker å dyrke fram de beste følelsene.

Det er store forskjeller mellom de ferdigheter som kreves av ledere i dagens samfunn og hva som Torahen krever av en leder, dette er to helt forskjellige ting. Torahen er ikke opptatt av lederens makt og ferdigheter, men at han er åpen for himmelens hjelp til å lede hans steg. Derfor kreves det ydmykhet for å lykkes i hans oppdrag, og ydmykhet vil også prege en innflytelsesrik leder.

Ydmykhet, godhet, gode holdninger, et edelt hjerte, takknemlighet og empati er egenskaper som kreves av en leder som skal gi forløsning til sitt folk og alle disse edle egenskapene hadde Moses.

På bakgrunn av alle disse tingene var Moses utvalgt av Gud for å være leder for Hans utvalgte folk.

Ydmykhet, godhet, gode holdninger, et edelt hjerte, takknemlighet og empati overfor andre er egenskaper som ikke bare kreves av en god statsleder, men alle som leder en familie eller en bedrift må vite at dette er måten å opptre overfor sin familie og sine ansatte og dem en omgås. Dette er den beste oppskriften på et fredfullt og godt liv.

Sabbat Shalom og velsignelser fra et snøkledd Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Vayechi (1 Mos. 47: 28 – 50: 26) – Sabbat 2. jan. 2015/Tevet 12, 5775

Barnebarns velsignelse og kjærlighet mellom brødre

Jakob merket at tidspunktet for hans død nærmet seg, og samlet derfor sine 12 sønner rundt seg for å gi dem deres åndelige testament og velsigne dem. Men først, før han velsignet sine sønner, kalte han til seg sine to barnebarn, Efraim og Manasse, for å velsigne dem. Spørsmålet er hvorfor Jakob velsignet sine to barnebarn før han velsignet sine sønner? Hvorfor var velsignelsen av hans barnebarn så viktig for ham?

Kommentarene forklarer, og alle som har barnebarn vet dette, at gleden en har over sine barnebarn kan til og med være større enn gleden over egne barn. Hvorfor er det slik? For de fleste levende vesener er det et bånd mellom foreldre og barn – om det er løvinnen som beskytter løveungen sin, eller om det er fuglen som gir mat til sine små fugleunger. Men det er bare mennesket som tar seg av sine barnebarn, noe som betyr kontinuitet og bevissthet for mer enn èn generasjon. Dette er et resultat av at vår sjel er forankret i det evige. Når vi blir besteforeldre, oppfyller vi derfor den dypeste realitet av menneskets unikhet.

Brorskap og vennskap mellom brødre.

En annen viktig ting er Jakobs velsignelse. En av de flotteste tradisjonene i den jødiske verden er når foreldrene velsigner sine barn hver uke rett før de setter seg ned rundt sabbatsbordet fredag kveld. Jentene blir velsignet slik: ”Må Gud gjøre deg lik Sara, Rebekka, Rakel og Lea.” Og guttene blir velsignet med disse ordene: ”Må Gud gjøre deg lik Efraim og Manasse.”

Hva skjedde med de tre fedrene, Abraham, Isak og Jakob? Hva er det som gjør at Efraim og Manasse ble utvalgt til denne viktige velsignelsen framfor de tre patriarkene? Vel, Efraim og Manasse var de første brødrene i den troende verden som ikke var uenige eller lå i fiendskap. Abrahams to sønner, Isak og Ismael, hadde ikke vært i stand til å komme overens med hverandre og denne striden er grunnlaget for den Arabisk – Israelske konflikten fram til denne dag. I neste generasjon var uenigheten mellom Isaks to sønner, Jakob og Esau, bitter og endte opp med at Esau prøvde på alle mulige måter å ta livet av Jakob, og han befalte sine etterkommere å fortsette å forfølge Jakobs etterkommere. Selv i den neste generasjonen, med sønnene til Jakob, var det indre strid. Josef ble solgt til Ismaelittene av brødrene sine, og de solgte ham videre som slave til Egypt.

Efraim og Manasse representerer et ideelt vennskap som bryter denne rekken. Dette forklarer også hvorfor Jakob velsignet Efraim, den yngste av de to brødrene, før han velsignet Manasse. Ved å gjøre dette bytte understreket Jakob at det ikke var rivalisering eller uenighet mellom de to brødrene.

Inntil denne dag har foreldre med gode intensjoner videreført Jakobs intensjon hver fredags kveld når de velsigner sine sønner og døtre. For det finnes ikke noen større velsignelse enn å etablere fred mellom brødre. Sannelig er kong Davids ord i salme 133 sannhet: ”Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!”

Dette er noe som Gud ønsker for alle troende (en som tror på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud) overalt i verden, i tillegg til å beholde troen.

Rabbi Samson Raphael Hirsch, som levde i Tyskland i det nittende århundre, har en annen forklaring på hvorfor barn har blitt velsignet med velsignelsen til Efraim og Manasse. De første generasjonene i det troende dynastiet, i Abraham, Isaks og Jakobs generasjoner, skjedde barnas vekst og undervisning hovedsakelig i Israel. Det hellige land er det beste stedet for alle troende å leve ut sin tro. Talmud (jødisk overlevering) understreker også dette ved å si: ”Selv luften i Israel venter på hvert enkelt menneske.” På mange måter er det lettere å være en troende i Israel.

Men da den store hungersnøden rammet området, måtte Jakob og hans familie gå ned til Egypt. Den neste generasjonen var allerede i vekst, omgitt av avguder og onde og forvridde moralske lover. Utfordringen var å ta vare på den oppvoksende generasjonen, og sørge for at troen ville fortsette å eksistere i de harde omgivelsene og i dette eksilet.

Opp gjennom historien har jødiske foreldre gått i forbønn for sine barn om at de skal klare å stå imot fristelsene som eksilet tilbyr, og beholde sin identitet som troende. Derfor sier Rabbi Samson Raphael Hirsch at gjennom historien har foreldre sett den viktige sammenlikningen mellom sine barn og Efraim og Manasse som beholdt sin tro til tross for at de bodde i eksil blant nasjonene. Det er åpenbart at dette ikke er noen lett oppgave. For eksempel når jøder i diasporaen møter på feiringen av hedenske fester, så er det mest nærliggende å overse sin egen tro til fordel for de mange fristelsene en omgis av. Dette er grunnen til at troende foreldrene må kjempe mot omgivelsene som deres barn er omgitt av, og fremheve troens verdier og skjønnhet. Den mest effektive måten å gjøre dette på er å gi opplevelser som gir sterke inntrykk, slik som turer og ungdomgrupper som vektlegger verdiene i troen.

Og tilslutt, hvordan kan foreldre vite at de har lykkes med dette oppdraget?

Våre barnebarn uttrykker i enda større grad enn våre barn, stabiliteten og opprettholdelsen av troens verdier, og de viser hva som vil bli den åndelige retningen for den framtidige slekten. Dette er også kjent blant jøder som lever i diaspora, og de sier følgende: ”Spørsmålet er ikke om barna beholder troen, men heller om barnebarna beholder troen.”

Til tross for de lave oddsene Efraim og Manasse hadde da de ble født inn i en uren og frafallen verden, så klarte de å forbli tro til Torahens (Bibelens) verdier og dens bud. Derfor, siden en stor del av vårt folk fortsatt bor ute i diaspora i dag, velger vi å velsigne våre sønner til å bli lik Efraim og Manasse.

Må vi alle bli velsignet med barn som er stolte av sin tro – og med slike barnebarn, amen.

Helt i begynnelsen av denne ukens parasha ser vi at Jakob kaller til seg Josef og sier til ham: ”Kjære, hvis jeg har funnet velvilje hos deg, da legg din hånd under hoften min og vis meg den kjærlighet og troskap at du ikke begraver meg her i Egypt, men når jeg går til hvile med mine fedre, da før meg bort fra Egypt og legg med i deres grav!” 1 Mos. 47: 29-30.

Etter at han hadde velsignet sine barn og barnebarn og sett at de fulgte Herren, var han klar for å reise fra denne verden. Han stolte på at Josef ville begrave ham i Israel, men dette var veldig viktig for ham og derfor fikk han Josef til å love dette med ed. Selv ikke en kort stund var det greit for Jakob å være begravet i Egypt. Han var redd for at hans etterkommere kunne komme til å tenke at Egypt var et hellig sted om han var begravet der, og han ville derfor ikke at denne tanken skulle streife dem engang. Han ville at deres fokus og hjerter skulle være rettet mot Israel og at de skulle vite at det var det eneste hellige stedet og der hvor de hørte hjemme. Derfor var det så viktig for Jakob å bli begravet i Israel så snart som mulig, for å vise i handling at det bare er landet Israel som er hellig for Guds folk.

Må vi alle motta alle velsignelsene fra denne ukens parasha og samles i Israel snart, amen!

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Vayigash (1 Mos. 44: 18 – 47: 27) – Sabbat 26. des. 2014/Tevet 5, 5775

I begynnelsen av denne ukens parasha (sabbatstekst) ser vi at Juda går i forsvar for Benjamin etter at Josef sier at han vil beholde Benjamin. Juda står foran Josef og sier: Du er jo som Farao selv. Du har spurt oss spørsmål om Benjamin, vår minste bror, som var alene med vår far. Du anklaget oss for å være speidere og om vi ikke tok med oss Benjamin så ville du ikke tro på oss, at vi var kommet for å kjøpe korn. Vi fortalte deg at vår far kom til å dø om det skulle skje noe med Benjamin. For hvordan skulle jeg kunne dra hjem til min far uten at gutten er med meg? Jeg kunne ikke se på den sorg som kom til å ramme min far. Da Josef hørte Juda tale slik klarte han ikke lenger å legge bånd på seg, og han sa til brødrene sine: Jeg er Josef! Er min far ennå i live? Brødrene ble da forferdet og maktet ikke å svare ham noe. (Se 1 Mos. 44: 14 – 45:3)

Hvorfor spurte Josef om hans far var i live? Hva slags spørsmål var det, han visste at hans far var i live. Hvorfor maktet ikke brødrene å svare ham og hvorfor ble de forferdet? Hvorfor kunne de ikke svare på dette enkle spørsmålet? Det var jo et veldig enkelt spørsmål. Talmud (jødisk overlevering) forklarer at Josef, som den minste av brødrene, gikk i rette med brødrene sine. Og dette er et eksempel på hvordan vil Gud gå i rette med oss. Men vi kan ikke se at Josef går i rette med sine brødre, han spør kun et enkelt spørsmål, så hvorfor sier Talmud at han går i rette med dem?

Det er to måter å gå i rette med noen på, direkte og indirekte. Det er mye sterkere å bruke den indirekte måten der en bruker motpartens egne handlinger og ord, og snur den mot ham selv. Da vil handlingen og ordene framstå som et paradoks, han sier en ting, men handler helt motsatt. Og det var akkurat denne måten Josef gikk i rette med brødrene sine på. Jeg er Josef – husker dere hva dere gjorde med meg? At dere kastet meg i brønnen og solgte meg til Egypt. Var dere ikke redde for min far den gangen, at han skulle dø av sorg. Hvorfor tenkte dere ikke på min far den gangen da dere solgte meg? Ikke kom her og fortell meg ”eventyr”.

”Jeg er Josef! Er min far ennå i live?” Av disse få ordene forstod brødrene alt og det var grunnen til at de ikke maktet å svare ham noe. Josef visste at de levde med et paradoks. Brødrene hadde handlet helt motsatt mot ham enn det de stod og fortalte ham nå. Akkurat slik er det når Gud går i rette med oss, Han bruker våre egne handlinger slik at vi får se oss selv. Han dømmer oss ut fra våre handlinger. Vi kan bruke dette enkle eksempelet her: En fattig kommer til en mann og spør om penger til mat. Mannen sier at han har lite penger og dårlig økonomi og derfor ikke kan gi den fattige noe. Litt senere blir mannen sulten, og han går inn på en fin restaurant og kjøper akkurat det han har lyst på.

Hva kan vi lære av dette? Vi må øve opp oss selv til å la våre ord samsvare med våre handlinger slik at vi ikke lever et liv med selvmotsigelser, men et liv med integritet. Overfor Gud finner vi mange unnskyldninger, at vi har det travelt, er trette, har dårlig økonomi osv, men når det kommer til vår ”egen mage” så finner vi tid og ressurser uten problemer.

En annen ting vi kan lære av denne ukens parasha, er at alt er i Guds hånd, alt kommer fra Gud. Da brødrene ble forferdet og ikke maktet å svare, da så Josef deres smerte og trøster dem med disse ordene: ”Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud.”   1 Mos. 45: 5 + 8. Josef fikk se hele bildet og forstod at det som var hendt var fra Gud. At ingenting er i menneskenes hånd, men at alt kommer fra Gud.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Hanukka 2014

Som Gud den gangen velsignet Israel med Hanukka-underet, må Han på samme måte i dag velsigne deg med under og mirakler

For ca 2180 år siden utstedte kongeriket Hellas en befaling mot religiøse jøder i Israel. Befalingen gikk mot å holde sabbaten, mot omskjæring og forandret den jødiske kalenderen. Så startet Hasmonerne et opprør mot den greske regjeringen i Israel, det såkalte Makkabeer opprøret. Ypperstepresten Mattatias Makkabeeren og hans fem sønner ledet opprøret mot regjeringen. De oppfordret folket til ikke å høre på de utenlandske myndighetene, men fortsette å følge budene uten å være redde.

Denne gruppen som gjorde opprør mot kongeriket Hellas var svært få, de var svake og ikke skolert i krig. I løpet av krigen gikk den greske hæren inn i tempelet i Jerusalem og vanhelliget oljen som ble brukt til å tenne menorahen (den syvarmede lysestaken). Fra et naturlig perspektiv var det ikke mulig for det lille antallet jøder å vinne over den greske hæren, men Gud var med den lille Israelske hæren, og Han tillot disse få menneskene å vinne over det Greske kongedømmet.

Etter jødenes seier og grekerne var utvist fra Israels land, returnerte jødene til tempelet i Jerusalem. Det som var tilbake var bare rot og kaos. De lette etter olivenolje til å tenne lysene i Menorahen, men de fant bare et lite krus med olje som kun var nok til at lysene i Menorahen kunne brenne en dag. Men Gud gjorde et mirakel og det lille kruset med olje ble nok for åtte dager.

For å vise sin takknemlighet bestemte de at det hvert år skulle være en høytid på dette tidspunktet for å takke og prise Gud for de miraklene og underne Han gjorde for oss. Og det er akkurat det vi har gjort når vi har feiret disse dagene i mer en 2000 år, år etter år.

Vi er nå i midten av høytiden Hanukka som er en åtte dager lang høytid. Vi feirer i åtte dager, noe som er mer enn noen annen høytid. Sukkot (løvhyttefesten) og Pesach (påske) varer i syv dager. Vi feirer miraklene og underne Gud gjorde for oss for 2000 år siden. Makkabeernes seier over det Greske emperiet. Det er ikke helt lett å forstår hva som er spesielt med Hanukka som vi har feiret i 2000 år. For den jødiske nasjon har opplevd tusenvis av mirakler i alle generasjoner. Mange av disse miraklene er ikke engang skrevet ned og noen er til og med glemt. Så hva er det som gjør miraklet med Hanukka så spesielt at vi feirer det i åtte dager? Det er fordi Hanukka mirakelet er mer spesielt enn de andre miraklene.

Det som er spesielt med den jødiske nasjonen til sammenlikning med resten av verden er den evige tro på Skaperen. Formålet til Grekerne var å fjerne troen fra de Israelske hjertene på at Skaperen leder verden og våker over den med en Guddommelig tilstedeværelse. Det som var spesielt, var at mange Israelere trodde på Grekerne, men da de så det overnaturlige underet som skjedde med oljen forstod de at verden blir våket av Skaperen og selv de naturlige fenomener er mirakler.

Videre er Hanukka lysene et symbol for høytiden. De betyr ikke krig, erobring eller dominans. Lysene symboliserer den ånd som brenner i hjertene til de troende. En absolutt tro på Skaperen. Ifølge den jødiske tradisjon så var det ikke Judas Makkabeeren, den mektige krigeren, som beseiret Antiokus, men det jødiske lyset. Det vant over Gresk arroganse med sin glød. Mattathias ånd og tro var klippen som knuste Hellas guder. Denne ånden, ikke krigens sverd eller kampmot, og en sterk Gudstro var det som reddet Israels Torah. Dette gir evige og åndelige dimensjoner.

Den jødiske nasjon har opplevd tusenvis av år med lidelse og åndelig krig. Disse årene brukes til å garantere den endelige seier som Hanukka er et symbol for. Det er ikke kun en enkeltstående krig Hanukka representerer og som vår nasjon kjenner til, men den historien som Hanukka representerer har gjentatt seg mange ganger. Det er generasjoner som opplever deler av dette mørket, og det er generasjoner som opplever at mørket hersker over dem. Men i disse generasjonene tenner vi fortsatt lys for å øke vår tro på Gud, og vi tenner en evig flamme i tro på Skaperen.

Selv når mørket tar overhånd blir vi ikke fortvilet. Vi vil fortsette å feire Hanukka, ikke bare til minne om en tidligere hendelse, men også for håpet om at Hanukka igjen skal skinne mer intenst og vokse inntil sannhetens lys lyser, et lys som alltid lyser i tempelet. Da vil lyset seire over mørket. Da vil det åndelige triumfere over det materielle. En klar og overveldende seier for sjelen over kjødet.

Da vil Guds rike være fullkomment.

Denne høytiden har også et annet navn, Lysfesten, på grunn av lysene i Menorahen. En av skikkene under Hanukka er å gi ekstra gaver til de som trenger det og å vise godhet. På denne måten takker vi Gud for de mirakler og tjenester Han har gjort for oss. La oss vise en skulder av kjærlighet og gi lys til de fattiges hus med kjærlighet og barmhjertighet. Da vil Gud handle med oss slik som vi har handlet overfor dem, og Han vil gi oss lys og kjærlighet.

Gledelig Hanukka og sabbat shalom,

Yitschak Naki

Jerusalem

www.noameliezer.no

Parasha Vayeishev (1 Mos. 37: 1 – 40: 23) – Sabbat 12. des. 2014/Kislev 21, 5775

En spesiell evne til å tenke på andre

I slutten av denne ukens Parasha (sabbats tekst) befinner Josef seg i en håpløs situasjon. Han har sittet i fengsel i 10 år og muligheten til å bli satt fri ser ikke ut til å være til stede. På dette tidspunktet hender det at Faraos drømmer blir en løsning for ham og det som deretter følger blir en utrolig prosess der Josef oppreises til en fremtredende stilling som leder for hele landet Egypt. Det hele begynner med et lite spørsmål som Josef stiller og som vanligvis ikke får spesiell oppmerksomhet, men som symboliserer begynnelsen på de totale forandringene som skjer i livet til hans og som er begynnelsen på hans frihet og verdens redning fra hungersnød. Etter at to fengslede hoffmenn har hatt hver sin drøm, er de urolige og vet ikke hva drømmene betyr. Josef legger merke til at de er engstelige og spør dem dette enkle spørsmålet: Hvorfor ser dere så nedtrykt ut i dag? (1 Mos. 40:7.)

Dette spørsmålet, som ser lite og ubetydelig ut, fører til at Josef tyder deres drømmer, som igjen fører til at Josef slippes fri og opphøyes til en meget høy posisjon.

Hvis Josef ikke hadde spurt hoffmennene hvorfor de var nedtrykt kan det hende at de aldri hadde hørt om han og om hans evne til å tyde drømmer, noe som ville resultere i at den gyllne muligheten til å bli satt fri ville gått tapt. Det som skjedde kan sees på som et resultat av Josefs interesser for små handlinger som vanligvis ikke blir vektlagt eller verdsatt. Men sannheten er annerledes. Denne handlingen er veldig spesiell. På denne tiden hadde Josef en veldig lav status. Han hadde levd under elendige forhold i et tiår og det var ingen logisk grunn til at han skulle bli satt fri. Han var virkelig i en vanskelig situasjon der han kunne bli opptatt av sin egen situasjon og fokusere på seg selv og ikke legge merke til ansiktsuttrykkene og bekymringen til de rundt ham. I tillegg, en av de viktigste tingene for folket i Egypt var velferden deres og de behandlet fangene som mindreverdige uten å gi dem den respekten de fortjente. Men til tross for alt dette klarte Josef å fokusere på de rundt seg og vise medfølelse, og han uttrykte ekte bekymring for hofftjenerne med urolige ansiktene.

Ethvert menneske har en sterk trang til å bli så opptatt med sitt eget liv at han ikke klarer å legge merke til behovene til de rundt seg. En grunnleggende egenskap for å kunne vise ekte barmhjertighet, er at vi klarer å se bort fra oss selv og se hva som skjer rundt oss. Noen ganger er det også nødvendig å sette til side sine egne individuelle behov til fordel for andre.

Et tydelig eksempel på dette finner vi i begynnelsen av denne ukens Parasha, når det er snakk om at Tamar skal brennes fordi hun har drevet hor. Hun kunne ha reddet seg selv ved å si hva som var hendt, men i hennes øyne var det viktigere å redde Juda fra den skammen som ville ramme ham om hun gjorde dette, og hun sa derfor ikke noe (1 Mos. 38: 24). Talmud (jødisk overlevering) forklarer denne store handlingen til Tamar med at man må være villig til å ofre sitt eget liv for ikke å føre skam over et annet menneske.

Fra dette kan vi lære at det er tilfeller der vi er forpliktet til å ofre oss selv til fordel for andres følelser.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Vayishlach (1 Mos. 32: 4 – 36: 43) – Sabbat 5. des. 2014/Kislev 14, 5775

Dine venner har stor påvirkning – velg dine venner med omhu

For å forstå denne ukens parasha skal vi begynne med å se på forskjellene mellom Jakob og Esau. Esau var en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken, mens Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene (1 Mos. 25: 27). Når vi ser nøye på denne teksten, ser vi at Esau var en jordens mann (levde ute i marken) og med dette menes at han var ”denne verdens mann” som var opptatt av det jordiske livet og det materialistiske. Mens Jakob holdt seg ved teltene, noe som i dypere forstand betyr at han studerte Torahen, han studerte Guds ord og hadde sine tanker på Herren. Begge brødrene gikk foran som eksempler for barna sine. Esau lærte sine barn opp til å bli dyktige jegere og til å være opptatt av denne verden, og Jakob lærte barna sine å studere Guds ord og holde blikket sitt rettet oppover. Denne store forskjellen gjorde det vanskelig for Jakob å være venn med Esau, fordi han var redd for påvirkningen Esau kunne ha på barna hans.

I 1 Mos. 32:7 står det at Jakob ble meget forferdet over å høre at Esau kom i møte med ham. Jakob kjente en redsel i hjertet sitt over å skulle møte Esau. Spørsmålet er hvorfor Jakob var så redd for Esau. Gud hadde lovet Jakob at Han skulle være med ham, og at ingenting skulle hende ham. Så hvorfor var han redd? Hvis han hadde tro, så måtte han vite at alt kommer fra Gud. Seier og tap, alt kommer fra Gud. Så hvorfor ble han meget forferdet? Svaret på dette spørsmålet er at Jakob ikke var redd for sitt liv eller for sine barns liv, fordi han var full av tro på Gud. Jakob hadde en annen frykt, han var ikke redd for å måtte kjempe en fysisk kamp mot Esau, for Gud hadde lovet ham seier, men han var redd for å bo nær Esau fordi han var redd for den åndelige påvirkningen det ville få for hans familie. Jakob var redd for å bli venn med Esau og de konsekvensene det kunne få for hans koner og hans barn. Han visste at ingenting var verre enn dårlig påvirkning, og han var mye mer redd for det enn for en fysisk kamp eller krig. Dette er grunnen til at Jakob var redd for å sitte til bords sammen med Esau. Derfor sier Jakob i 1 Mos. 32: 11:”Jeg ber deg, fri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd for ham, at han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn.” Jakob var redd for at Esau ville vise ham kjærlighet som en bror, og han var mer redd for dette enn for livet sitt. Et dårlig brorskap eller vennskap er mye verre enn hat fra en fiende.

Hva skjedde da Esau og hans familie kom nær Jakob og hans familie? ”Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham, han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt.” 1 Mos. 33: 4. Da ble Jakob virkelig redd, han forstod at Esau ikke ville drepe ham, men han ville være hans venn, og dette var mye verre. Han var redd for at den troen Esau hadde i sitt hjerte, ville forgifte sjelen i Jakobs familie. I vers 12 tilbyr Esau seg å gå sammen med ham, men Jakob finner en måte å komme seg ut av en slik situasjon. Jakob og Esau går to forskjellige veier i livet, de har to helt forskjellige mål og to forskjellige verdisett slik som er nevnt helt i begynnelsen av denne teksten. Samme dag som de to brødrene treffes, ser vi at Esau vender tilbake til Se’ir.

Utfra denne teksten forstår vi at det å være sammen med en ugudelig er farlig, det er mye farligere å forgifte sjelen enn kroppen. Vi ser dette som en rød tråd gjennom hele 1. Mosebok. Vi ser at Sara ønsker Ismael bort fra Isak, vi ser at Abraham ønsker en kone fra sin egen slekt for Isak, vi ser at Rebekka holder Jakob borte fra Esau og vi ser at Isak sier til Jakob at han ikke skal ta seg en hustru blant Kana’ens døtre. Det er viktig å holde seg borte fra de ugudelige, dårlige venner, dårlig nabolag, til og med din egen bror, om han har dårlig innflytelse, for å beskytte seg selv og sin sjel.

Hvis du har omsorg for de neste generasjonene, så bryr du deg om hvem dine barn holder seg sammen med, at de omgås mennesker med god innflytelse.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Vayeitzei (1 Mos. 28: 10 – 32: 3) – Sabbat 28. nov. 2014/Kislev 7, 5775

Å ta vel imot den fremmede

Vi er forpliktet til å møte alle mennesker med åpne armer. Denne ukens Parasha (Bibeltekst) forteller i detalj om samtalen mellom Jakob og gjeterne i Karan, detaljer som med første øyekast kan virke unødvendige. Fortellingen finner vi i 1 Mos.29: 1 – 7.

”Og Jakob ga seg igjen på vei og kom til Østens barns land. Da han så seg omkring, fikk han øye på en brønn ute i marken. Og se, tre saueflokker lå der, for her brukte de å vanne buskapen. Over brønnåpningen lå det en stein, og den var stor. Her samlet de alle feflokkene, og gjeterne veltet steinen fra brønnåpningen og lot småfeet drikke. Så la de steinen tilbake på plass over brønnen. Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er dere fra? Og de svarte: Vi er fra Karan. Så spurte han dem: Kjenner dere Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham. Han spurte da: Står det vel til med ham? Og de svarte: Ja, det står vel til. Og se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet.”

Torahen (Bibelen) forteller oss at samtalen mellom Jakob og folket fra Karan utspant seg da Jakob kom fram til brønnen i Karan. Det var tre saueflokker der, og Torahen fortsetter med å fortelle oss at fra denne brønnen brukte de å vanne buskapen sin. Over brønnåpningen lå det en stein, og den var stor og tung. Her samlet de alle feflokkene, og gjeterne veltet steinen fra brønnåpningen og lot småfeet drikke. Så la de steinen tilbake på plass over brønnen. Jakob forsøkte å snakke til dem og spurte hvor de kom fra. De svarte at de var fra Karan. Så spurte Jakob om de kjente Laban, sønn til Nakor. De gav han et vagt svar: ”Ja, vi kjenner ham.” Jakob fortsatte å spørre: ”Står det vel til med ham?” Og de svarte: ”Ja, ok.”Som vi vet, står alt i Torahen til lærdom og undervisning for oss. Dette er ikke bare en bok med fortellinger, men en bok med lærdom, rettledning og moral. Når Torahen forteller om hendelser i detaljerer, er det fordi den vil fortelle oss noe viktig. Torahen forteller oss ingenting uten at den vil formidle et viktig budskap.

Hvorfor forteller ikke Torahen veldig kort at Jakob kom til brønnen, og der møtte han Rakel? Vi må forstå at alle detaljene i denne fortellingen er viktige, detaljer om flokkene som ligger ved brønnen, at gjeterne ventet til alle saueflokkene var samlet, hva de gjorde og så videre. Ved å studere skriften kan vi finne mye visdom og moral. Torahen vil vise oss hvilken type velkomst Jakob fikk av innbyggerne i Karan, hvilke typer velkomst gjester som kom til byen, fikk. Jakob kom langveisfra, til fots, uten kameler og uten tjenere, og bare med en stav i hånen sin. Alle kunne se at han var fattig og trengte hjelp. Og hvordan kunne de vite at han ikke var sulten? Men ingen av gjeterne gikk bort til ham og spurte om de kunne hjelpe ham, eller om han ville ha noe å spise eller drikke. Det var ikke på grunn av at de var opptatt med jobben sin, de bare lå der og gjorde ingenting og ventet på at hele saueflokken skulle samles så de kunne gi dem vann. De løftet ikke en finger, eller spurte et eneste ord til denne fremmede for å prøve å hjelpe ham. Ikke engang da Jakob vendte seg til dem og spurte vennlig: ”Mine brødre, hvor er dere fra?” Han fikk bare et kort svar: ”Vi er fra Karan” – og det var alt. De gjorde ingen forsøk på å spørre ham om Karan var endestasjonen for reisen hans, og om han hadde noe familie der som han kunne bo hos, eller forklarte ham hvordan han kunne finne en plass å overnatte. De hadde ikke tid til Jakob, men fortsette å vente i kjedsommelighet til flokken var samlet. Da han stilte neste spørsmål: ”Kjenner dere Laban, sønn til Nakor?” – så svarte de ham igjen veldig kort: ”Ja, vi kjenner ham.” – det var alt, ikke noe mer! Og Jakob spurte ikke bare fordi han var nysgjerrig på å få vite om de kjente Laban, men fordi han trengte hjelp. De skulle ha spurt ham: ”Kanskje du ønsker å treffe ham og å vite hvor han bor?” På samme måte ser vi det tredje spørsmålet også blir besvart: ”Står det vel til med ham?” De burde forstått at Jakob ønsket å vite hvordan Laban hadde det, hva han holdt på med og hvordan familien hans hadde det. Men også denne gangen var de tilbakeholdne og fornøyde med å svare ham kort: ”Ja, det står vel til”. Ingen utfyllende informasjon! Og for at de for all del ikke skulle bli stilt flere spørsmål, var de raske til å fortelle Jakob: ”Se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet.” – så hvis du har flere spørsmål, kan du spørre henne og la oss være i fred.

Vi husker Rebekka (1 Mos. 24), hvordan hun gjorde alt hun kunne for å hjelpe Eliezer som stod og ventet. Han og tjenerne hans stod og så på den unge piken som løp fram og tilbake med bøtten fra brønnen for å gi vann til Kamelene. Hun var ikke sparsommelig med ordene, og da Eliezer spurte henne: ”Hvem er du datter til?” – så svarte hun med å gi ham alle detaljene: ”Jeg er datter til Betuel, som er sønn av Nakor og Milka … Det er fullt opp både av halm og fôr hos oss, og husrom til å overnatte har vi også.” Og alt dette gjorde hun i barmhjertighet for en fremmed slik at han skulle føle seg vel.
Torahen ønsker å vise oss hva som er en god velkomst, og hva som er en dårlig velkomst, og den vil illustrere de hellige fedrene (Abraham, Isak og Jakob) og mødrenes (Sara, Rebekka, Rakel og Lea) store barmhjertighet og verdighet. Gud gir oss to fortellinger som i detaljer viser oss hva som er forskjellen mellom de rettferdige og de ugudelige. Må vi alle bruke denne viktige lærdommen i våre egne liv og leve et liv i rettferdighet.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Toldos (1 Mos. 25: 19 – 28: 9) – Sabbat 21. nov. 2014/Cheshvan 29, 5775

I denne ukens bibeltekst ser vi flere interessante ting som vi skal stoppe opp ved.

Ingenting kommer lett – kun ved bønn

For det første ser vi noe interessant hos alle de hellige mødrene (Sara, Rebekka og Rakel). Alle disse tre hadde problemer med å få barn, og det var kun etter bønn fra deres ektemenn, de hellige fedrene (Abraham, Isak og Jakob), at de ble med barn og ble mødre. Hvorfor var det slik? Det er to svar på dette spørsmålet. Det første svaret er at Gud ønsker å lære oss at vi ikke får noe godt uten at vi ber om det fra våre hjerter. Det er ingenting som er en selvfølge i livet, og alle gode ting må vi be om. Og Gud hører våre bønner, og Han svarer oss. Det andre svaret er at Gud elsker og venter på å høre de rettferdiges bønner, fordi Han ønsker nærhet til oss. Det er gjennom bønn vi har kontakt og nærhet til Gud. Derfor gir Gud oss utfordringer i livet og hvis vi fra dypet av våre hjerter ber til Ham, så vil våre ønsker bli oppfylt.

To folkeslag

For det andre ser vi at etter at Isak ba for Rebekka og Gud svarte på hans bønn, så ble Rebekka med barn. ”Men barna støtte mot hverandre i hennes liv.” 1 Mos. 25: 22. Bokstavelig står det at barna ”løp/hoppet rundt” inni henne, og hun gikk for å spørre Herren. Det står ikke hva hun spurte om. Svaret hun fikk var at: ”I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at.” 1 Mos. 25: 23. Hun var tilfreds med svaret. Men hva hadde hun tenkt før hun gikk for å spørre Herren og hva var hennes spørsmål? Og hva var det som gjorde at hun var tilfreds etter at hun hadde mottatt svaret? Svaret på disse spørsmålene finner vi i Talmud som forteller oss at da Rebekka hadde gått forbi et avgudstempel, ville babyen gå ut, og da hun hadde gått nær et hellig sted, så ville også babyen gå ut. Og siden hun trodde at hun kun hadde ett barn i magen, kunne hun ikke forstå hva som skjedde. Var det et barn som hoppet fra det ene til det andre og som hadde to forskjellige meninger på samme tid? Derfor gikk hun og spurte Herren. Gud svarte henne: ”Du tar feil. Du har ikke bare ett barn, men to barn i magen.” Hun var tilfreds med svaret, og hun sa til seg selv at det er bedre å ha ett rettferdig barn og ett ugudelig barn, enn å ha ett barn som ikke vet hva han vil og som har to meninger på samme tid.

Forakt for førstefødselsretten

I fortsettelsen ser vi at Rebekka elsket Jakob. Hvilke kvaliteter så Rebekka i Jakob, og som Esau manglet? Hun så at barna hennes var helt forskjellige, to motsetninger som ledet i to ulike retninger. Esau var en mann av denne verden, som stolte på og trodde at nytelsen og materialismen i denne verden var meningen med livet. En person som søkte personlig tilfredsstillelse i alle ting.

Esau representerer livet her og nå, han vil nyte maksimalt gledene som livet her og nå gir. I alt han foretok seg, ønsket han personlig tilfredsstillelse og glede med en gang. Uten at han fikk dette, hadde han ingen motivasjon. Han hadde en dyp forakt for evige verdier. Han hadde ikke noe forhold til det evige livet, han hadde ingen tro på det, og han brydde seg ikke om det. I motsetning til Esauhadde Jakob et edlere mål, det evige liv og et liv med Abrahams verdier som grunnlag. Et bevis på denne motsetningen ser vi da Esau var sulten og trett, så solgte han sin førstefødselsrett for en tallerken med linsevelling.
Dette er kjernen i undervisningen om den førstefødte sønnen til Isak, Esau, Abrahams første barnebarn. Han hadde en holdning som var i direkte strid med Abrahams verdier og undervisning.
Vi bør leve og handle på samme måte som Jakob, og leve et liv med evige verdier.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Chayei Sarah (1 Mos. 23: 1 – 25: 18) – Sabbat 14. nov. 2014/Cheshvan 21, 5775

Chessed – Gode gjerninger

Etter at Sara døde følte Abraham at det var på tide at Isak giftet seg. Abraham ønsket sterkt at Isak skulle få en spesiell kone, en kone som Sara. Abraham visste at hun skulle bli bestemor til de 12 stammene. Abrahams unike personlighet er reflektert i gode handlinger, og siden Sara tenkte og handlet akkurat på samme måte som Abraham, og uten henne kunne han ikke ha gjort alle disse gode gjerningene, så visste han at det var avgjørende at Isak fikk en god hustru, en hustru som Sara. Abraham visste at hvis Isak skulle få et hus fylt med barmhjertighet så måtte Isak ha en hustru lik Sara. En kone med en helt spesiell personlighet som likte å gjøre gode gjerninger. Derfor sa han sin tjener Eliezer at han ikke skulle ta en hustru til sin sønn Isak fra kvinnene i Kanan, fordi de hadde dårlig moral. For å være moren til Jakob og bestemor til de hellige 12 stammene, måtte hun være en spesiell kvinne med høy moral og standard. For å være opphavet til en generasjon som skulle være Guds utvalgte folk var det nødvendig med en kvinne som hadde helt spesielle karaktertrekk. For å etablere en generasjon av konger, profeter og hellige var det helt nødvendig med en helt spesielle og unik kvinne, en kvinne lik Sara. Sara var en kvinne som hadde sett inn i fremtiden med hensyn til de framtidige generasjoner. Det var derfor hun ønsket å fjerne Ismael slik at han ikke fikk være nær Isak.
Derfor sendte Abraham Eliezer til Karan, og han sa til ham: ”Men til mitt eget land og til min slekt skal du dra, og hente en hustru til min sønn Isak.” 1 Mos. 24: 4. Abraham var ikke tilfreds med kun å spørre muntlig om denne tjenesten, for selv om Eliezer var en tjener han kunne stole på, så ønsket Abraham at Eliezer skulle love dette med ed, fordi det var veldig viktig for Abraham at Isak giftet seg med en kvinne full av barmhjertighet og gode gjerninger. Eliezer ble tatt i ed og reiste til Karan. Han ba Gud om å vise ham barmhjertighet og hjelpe ham å finne en god kone til Isak. Den eneste betingelsen og det eneste tegnet Eliezer ba om å få se i en pike, var kun gode gjerninger. ”La det nå bli slik at den piken jeg spør: Vær så snill, hell på krukken din så jeg får drikke – og som da svarer: Drikk du, og jeg vil også gi kamelene dine å drikke! – la det da være henne du har utsett for din tjener Isak.” 1 Mos. 24: 14. Bortsett fra denne ene egenskapen, å gjøre godt mot andre, så ba ikke Eliezer om å få se noen andre egenskaper. Han ba ikke om skjønnhet, ikke om utseende til piken, ikke om tro, ingenting annet, ingenting. Kun om hun hadde gode og barmhjertige gjerninger. Dette er veldig overraskende, og til og med litt rart, han så kun etter barmhjertighet. Var det alt? Var det ikke viktig hvordan piken så ut? Var det ikke viktig for Eliezer med pikens tro? Hun hadde kanskje gode gjerninger, men hun kunne være en hedning. Vi lærer fra dette at barmhjertighet og gode karaktertrekk er grunnfjellet og fundamentet for alle andre karaktertrekk. Om piken hadde en sterk tro på Gud, men hadde dårlige karaktertrekk, ville ikke troen ha noen verdi. En tro uten gode gjerninger er veldig nær til avgudsdyrkelse, men et menneske med en vakker karakter har lettere for å få en sann tro. En tro uten gode gjerninger er en falsk tro. Eliezer visste at for Abraham så var den indre skjønnheten viktigere enn den ytre, og derfor var pikens gode gjerninger så viktige.
Kun en kvinne med barmhjertighet og som elsker gode gjerninger kan være opphavet til en generasjon av profeter og rettferdige. Å være et utvalgt folk er kun mulig med en mor som er opptatt av å gi, og ikke bare å gi det du ber om, men mer enn det. Akkurat slik som Rebekka gjorde. Ikke bare tilbød hun Eliezer vann å drikke, men hun gav også kamelene vann, og hun tilbød Eliezer en plass å sove og mat å spise.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Parasha Vayeira (1 Mos. 18: 1 – 22: 24) – Sabbat 7. nov. 2014/Cheshvan 14, 5775

Viljens kraft

”Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på heteste dagen.” 1 Mos. 18: 1
Denne ukens Parasha (sabbatstekst) begynner med å fortelle oss at Gud åpenbarte seg for Abraham, at Gud besøkte Abraham. Men hva var Guds ærend, og hva ønsket Han å snakke med Abraham om? Torahen (Bibelen) sier ingenting i dette verset om at Gud sa noe til Abraham, så hva var grunnen til dette besøket? Talmud (jødisk overlevering) forklarer at dette var den tredje dagen etter at Abraham hadde blitt omskåret, og at Gud besøkte Abraham mens han var syk og hadde smerter etter omskjæringen. Den tredje dagen etter omskjæringen er en dag med mye smerter. Så hva kan vi lære fra denne hendelsen? Vi lærer at vi må etterfølge Gud og handle slik som Han gjør. Gud besøkte de syke og dette var viktig for Ham – slik må vi også besøke de syke og ta oss av dem. I tillegg må vi i alle gode ting etterfølge Gud og gjøre de gjerninger som Han gjør. Vi må kle de som ikke har klær, de som er nakne – slik som Gud lagde klær til Adam og Eva. 1 Mos. 3:21. Vi må gi mat til de som sulter – slik som Gud gav manna til Israels folk i ørkenen. 2 Mos. 16: 4. Vi må trøste de sørgende – slik som Gud trøstet Isak etter hans fars, Abrahams, død. 1 Mos. 25:11. Gud trøstet Isak med å velsigne ham. Vi må begrave de døde – slik som Gud begravet Moses. 5 Mos. 34:6. I alle slags gode gjerninger (Chessed) må vi etterfølge Gud.

Torahen vektlegger at Abraham satt i teltdøren. Det var varmt og han hadde smerter, så hvorfor satt han ikke inni teltet? Rabbiene sier at Abraham satt i teltdøren slik at han kunne ta imot gjester om noen skulle komme forbi teltet hans, fordi Abraham ikke kun leve uten at han kunne gjøre noe godt mot andre. Han ønsket å tilby noe å drikke, noe å spise og en seng om nødvendig. Det var så viktig for Abraham å gjøre godt mot andre at han glemte seg selv, sin alder, sin smerte og heten – han tenkte bare på hva han kunne gjøre godt mot andre mennesker.

Torahen forteller oss at det var midt på heteste dagen. Talmud forklarer at denne dagen var spesielt varm fordi Gud hadde gjort det slik. Gud hadde endret det naturlige slik at Abraham skulle få hvile etter omskjæringen, og slik at ingen skulle forstyrre ham. Men Abraham følte seg ikke bra så lenge han ikke fikk muligheten til å gjøre noe godt mot andre, dette var en del av hans personlighet og en helt nødvendig del av hans hverdag, og det var et resultat av at han holdt seg nær til Gud og vandret på Hans veier. Guds godhet er uendelig, og Abraham hadde erfart dette og ønsket å etterfølge Guds eksempel. Gud så at Abraham ikke hadde det bra når han ikke fikk ta imot gjester, og når han ikke fikk gjøre gode gjerninger. I kjærlighet til Abraham sendte derfor Gud ham tre gjester. For Abraham var dette som å få luft til å puste i, det var noe han ikke kunne leve uten. Hva kan vi lære av dette? Hvis et menneske virkelig vil gjøre en god gjerning og leve nær Gud med sitt liv – så vil han oppnå dette målet. Fordi Gud så til hjertet til Abraham og så hans inderlige ønske om å gjøre gode gjerninger, så sendte Han engler fra himmelen som gjestet Abraham. Hvis du virkelig har et sterkt ønske om å gå på Herrens veier og gjøre det gode, så vil du oppnå det, du vil oppnå målet ditt – og ingenting kan stoppe deg!

Et sterkt ønske om å gjøre Guds vilje er nøkkelen til åndelig vekst. Ingenting kan stoppe deg om du har en sterk vilje om å gjøre det gode. Og når du har et sterkt, ærlig, sant og ekte ønske om å etterfølge Herren, vil Gud være villig til å forandre naturlovene, til og med å sende engler fra himmelen. Vi trenger bare å gjøre vår innsats, så vil Gud gjøre resten.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,
Yitschak Naki
www.noameliezer.no

Løvhyttefesten/Sukkot

8. oktober – 15. oktober 2014

Vi feirer Løvhyttefesten av tre ulike grunner. Den første grunnen er knyttet til at vi bygger en løvhytte, en sukka som vi oppholder oss i og bor i hele den uken Løvhyttefesten varer. Løvhytten er et midlertidig bosted ,og vi flytter fra vårt faste bosted ut i den midlertidige løvhytten. Dette skal minne oss om og lære oss at livet her på jorden bare er midlertidig og at vi har et evig bosted hos Gud. Når vi lar denne tanken være retningsgivende for våre liv, blir vi sterkere og vil elske Gud høyere og behandle våre medmennesker bedre. Vi vil ikke ha det materielle i fokus, men vi vil ha fokus på vårt åndelige liv.

Den andre grunnen er knyttet til minnet om utgangen av Egypt. Da Gud førte Israelsfolket ut av Egypt bodde de i midlertidige telt eller løvhytter den tiden de vandret i ørkenen. Ved å bo i løvhytter en uke i året så minnes vi det store mirakelet som Gud gjorde med våre forfedre.

Den tredje grunnen er knyttet til den skystøtten Gud var for oss under ørkenvandringen. Vår løvhytte er et symbol på den skystøtten som fulgte oss i ørkenen og som beskyttet os fra stekende sol, regn og fra våre fiender. Skystøtten var som en vegg og som et tak for oss, akkurat slik vår løvhytte er.

Men hvorfor feirer vi løvhyttefesten om høsten og ikke om våren, hvis den skal minne oss om utgangen av Egypt. Det var om våren at Gud førte Israelsfolket ut av Egypt, så hvorfor skal vi minnes dette nå på høsten? Hvorfor er ikke løvhyttefesten om våren? Det er akkurat dette som gjør denne høytiden spesiell. Siden det ikke er naturlig å bo ute i løvhytter på denne årstiden viser vi at vi gjør dette for å følge Guds befaling og bud. Om vi hadde flyttet ut i løvhytter på våren så var det ingen som ville lagt spesielt merke til det fordi det er naturlig å være mer utendørs når våren kommer, men ved å flytte ut i løvhytter på høsten når vi normalt vil holde oss innendørs, så viser vi vår tro på Gud.

Et annet spørsmål vi kan stille oss er hvordan Gud kan befale oss å være glade, hvordan kan Gud si til oss at vi skal være glade? Glede er ikke noe som kan gjøres på kommando, det er noe som må komme naturlig, og hvis du er veldig lei deg, hvordan kan da Gud pålegge deg å være glad? Ved å forstå at livet vårt her på jorden kun er midlertidig, slik som løvhyttene skal minne oss om, og ved å forstå at vi har et evig og fast bosted i himmelen, da vil gleden boble opp i ditt hjerte. I tillegg har vi nettopp feiret Yom Kippur og fått tilgivelse for alle våre synder, vi står rene og rettferdige fram for Gud, hvordan kan vi da unngå å være glade? Disse to grunnene er årsaken for vår glede akkurat på denne høytiden.

Under Løvhyttefesten har vi 4 ulike planter/frukter som vi bærer med oss. Det er en Etrog (en sitron), en Lulav (gren fra daddeltreet), en Adas (en gren) og en Arava (en gren). Den jødiske overleveringen sier at disse er symboler på fire ulike typer mennesker. Etrogen har god smak og god lukt. Den gode smaken er symbol på en god relasjon til Gud, at en er fylt med Guds ord (Torah) og lever etter Guds vilje. Den gode lukten er et symbol på at en behandler sine medmennesker på en respektfull, rettferdig, fredfull og god måte. Etrogen er derfor et symbol på et rettferdig menneske. Lulav har god smak, men ingen lukt. Den er et symbol på mennesker med sitt Gudsforhold i orden, men som ikke behandler sine medmennesker på en god måte. Asas har ingen smak, men den har god lukt. Den er et symbol på mennesker som ikke har noe forhold til Gud, men som behandler sine medmennesker bra. Arava har ingen smak og ingen lukt. Den er et symbol på mennesker som ikke har noe forhold til Gud og ikke behandler sine medmennesker på en god måte. At vi har disse 4 plantene/fruktene sammen er et symbol på at hele Israelsfolket, uansett hvem den enkelte er, står nå samlet som ett folk, rene og rettferdige etter at vi har feiret Yom Kippur og fått våre synder tilgitt, for å feire Løvhyttefesten og be sammen.

Det som skiller Løvhyttefesten ut fra de andre bibelske høytidene, er at dette er en høytid ikke bare for Israel og for jødene, det er en høytid for alle nasjoner. Sakarja sier at alle nasjoner skal feire denne høytiden sammen med oss. Derfor er denne høytiden et viktig symbol for det arbeidet som Noam Eliezer driver, å bygge bro mellom jøder og ikke jøder.

 

”Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten.” Sakarja 14, 16

Chag Sameach!

Med ønske om at vi alle skal feire Løvhyttefesten i Jerusalem til neste år, amen!

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Yom Kippur – fra solnedgang 3. oktober til solnedgang 4. oktober 2014

Yom Kippur (Den store forsoningsdagen) er virkelig en høytidsdag, men ikke en høytidsdag med fokus på materielle ting. I stedet er fokuset vårt på Gud denne dagen, det krever at vi flytter fokus fra alle våre fysiske behov og ser bort fra dem, at vi utelukker de kroppslige behov og i ånden løfter fram vår sjel.

Vi begynner måneden Elul med å blåse i shofar og vekke oss selv til å omvende oss og til å gjøre gode gjerninger. Etter nyttår (Rosh Hashana) og fram til Yom Kippur forbereder vi oss. Ti dager med omvendelse er dager med maksimal mental forberedelse og renselse. Og dette forbereder oss til å komme nærmere helligdagen og den hellige natten og til å komme nærmere Skaperen med hele vårt hjerte.

I løpet av de 24 timene vi feirer Yom Kippur er hele vårt fokus på å ransake oss selv, bekjenne våre synder, omvende oss fra våre onde gjerninger, spør om tilgivelse og gjøre positive bestemmelser for framtiden.

På denne hellige dagen står vi foran vår Skaper og spør om soning for våre synder og onde handlinger, slik det er skrevet i Torahen (Bibelen): ”For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder.” ( 3 Mos. 16: 30)

Derfor må vi omvende oss fra alle våre onde gjerninger slik at vi gir Skaperen rett og Han vil tilgi oss, fordi Gud tilgir bare de som i sannhet vender om til Ham.

Dette er grunnen til at vi umiddelbart når dagen starter blir fylt med den høyeste glede. Vi håper at Gud vil vende seg til oss og at Han vil forkynne oss gode nyheter slik han kunngjorde i tidligere tider: ”Jeg har tilgitt dem etter ditt ord.” (4 Mos. 14: 20) Dette er det unike med denne dagen, dette er det som gjør denne dagen hellig, opphøyet og spesiell.

Guds nærvær er inni oss. Kom, la oss komme nær til Ham og holde fast ved Ham slik at vi kan frigjøre oss selv fra det lave fysiske nivået vi befinner oss på ellers i året. Dette fokuset tillater vår sjel å kjenne den umåtelig store åndelige kraften som strømmer fra oven og kjenne fornyelse og renselse. Ved å ha på oss hvite klær likner vi på englene og det gjør det lettere for oss å tre inn i denne dagens hellige atmosfæren.

Yom Kippur er virkelig en helligdag, men en helligdag som ikke har fokus på noe materielt. I stedet er vi nærmere Gud og dette krever at vi flytter vårt fokus bort fra våre fysiske behov og ser bort fra alt det materielle. Når vi ser bort fra våre kroppslige behov, er dette åndelig oppløftende for sjelen vår.

Yom Kippur er virkelig en ”forsoningsdag”, men ikke en dag med sorg. Det er ikke en trist dag, fordi sorg og tristhet ville fått Guds ånd til å forlate oss. I stedet er Yom Kippur en dag der vi står foran Gud med stor glede. Han er glad for at barna Hans kommer til Ham for å få tilgivelse for syndene sine. Og i denne enheten oppdager vi at de plagene som sjelen og kroppen vår går igjennom denne fastedagen, kun har ett mål: å oppleve et høyt åndelig nivå, å oppleve umåtelig glede, renselse og tilhørighet.

Yom Kippur er et uttrykk for Guds kjærlighet, godhet og nåde. Det er en dag for tilgivelse og forløsning. Det er en spesiell dag der Gud ønsker å uttrykke sin store kjærlighet for oss, der vi ransaker sjelen og oss selv.

Å vende om til Gud er et utrykk for kjærlighet, ved å angre våre synder og bekjenne at vi har satt oss opp mot Ham, da omvender vi oss i kjærlighet. Dette er den fullkommenhet Gud ønsker av oss på denne spesielle og hellige dagen. Hvordan oppnår vi dette nivået der vi omvender oss ut fra kjærlighet og ikke av frykt? Ved å se på alle underne i Guds vakre skaperverk. Ved å reflektere dypt over den frie nåden vi mottar fra Gud. Da vil vi motta hvert minutt av denne hellige dagen som en sjelden gave vi kun får en gang i året.

Og etter denne dagen med selvransakelse, bekjennelse og tilgivelse er vi rene og uten synd og har gjort oss klare til å feire den hellige gledesfesten Sukkot (Løvhyttefesten) og Simchat Torah.

Shana tova fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Rosh Hashana   24/9 – 26/9-2014

Rosh Hashana er dagen da Den allmektige åpenbarte seg som verdens Konge. Dette er derfor det riktige tidspunktet til å be om at Hans kongerike skal bli åpenbart for verden og at alle skapninger skal kjenne ærefrykt i hjertet, at alle skal kjenne sannheten og at de skal vende sine hjerter til å hellige Hans rike.

Torahen gir ikke noen forklaring til forskriften om å blåse i shofar. I Salmene står det (81,4): ”Støt i basun på nymånedagen og ved fullmåne, på vår høytidsdag! ”En lov betyr ingenting for oss uten en forståelig forklaring. Ulike forklaringer har blitt gitt til dette budet (Mitzva) og disse forklaringene gir dybde og personlig forståelse til å utføre forskriften om å blåse i shofar.

Maimonides skriver i Loven om omvendelse: ”Selv om det å blåse i shofar på Rosh Hashana er en skriftlig forskrift uten forklaring finner vi hint om betydningen; å våkne opp fra din åndelige søvn, granske dine handlinger og omvende deg. De som glemmer sannheten i en travel hverdag og som lever borte fra Guds vilje, har et liv uten ånd, de må se til sin sjel og bedre sine veier til det gode.

Shofaren er ikke ment for dem som fornekter sannheten, og absolutt ikke for dem som kjemper mot sannheten, men for dem som har ”glemt sannheten”. Grunnen til at de har glemt sannheten er at de har omgitt seg med ”hverdagens tomheter”. Shofaren er kun ment for dem som har tomhet og begjær som senter i deres liv og som har glemt sannheten. Det er kun for disse at shofaren kan være til hjelp for å våkne opp.

Å huske åpenbaringen fra Sinai.

Et annet punkt å nevne er Sinaifjellet hvor det ble sagt: ”Basunens lyd økte og ble sterkere og sterkere.” 2 Mos. 19, 19. Når vi blåser i shofar så minnes vi og opplever på nytt hva våre forfedre mottok på Sinai: ”Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde.” 2 Mos. 24, 7

En liknelse om å gå seg vill av Rabbi Levi Yitzchak fra Berdichev

En konge gikk til skogen for å jakte. Han gikk lenger og lenger inn i skogen og kunne tilslutt ikke finne veien hjem. Han møtte noen innbyggere som jobbet i skogen og spurte dem om veien ut av skogen. Disse klarte ikke å hjelpe kongen. Kongen ble mer og mer fortvilet over situasjonen. Tilslutt møtte han en vis og forståelsesfull man som viste han veien ut av skogen. Mannen fant nåde hos kongen og kongen tok ham med til slottet der han gav ham nye, dyre og flotte klær og befalte at de gamle klærne skulle henges på kongens lager.

En dag gjorde denne mannen et lovbrudd (en synd) mot kongen. Kongens tjenere hadde fått ordre om å dømme han etter den lov som kongen hadde utstedt. Mannen falt på kne foran kongen og ba kongen om en tjeneste før han ble dømt til døden, han ba om å få stå foran kongen i de klærne han hadde hatt da kongen møtte han i skogen. Kongen etterkom hans ønske. Da mannen tok på seg disse klærne husket kongen hans godhet da han hadde gått deg vill i skogen, og at denne mannen hadde vært grunnen til at han fant veien ut av skogen, kom hjem til slottet og tilbake til tronen. Kongen følte da medlidenhet med mannen og tilgav ham de lovbrudd (syndene) han hadde gjort og innsatte han igjen i hans opprinnelige stilling.

Moralen i denne historien: Gud tilbød alle nasjoner og tungemål Hans Torah (Loven), men de ønsket den ikke, men vi mottok den med glede og vi laget basunlyd da vi mottok den. Vi underla oss himmelen og kronet Han til Konge over oss. Når vi så synder og gjør opprør mot Ham og på Rosh Hashana frykter loven som dømmer oss, så blåser vi i shofaren slik som det ble gjort da Toraen (loven) ble gitt oss, slik som det er skrevet: ”Basunens lyd økte og ble sterkere og sterkere”, for å minne Gud om denne hendelsen slik at Han vil tilgi våre synder og våre overtredelser og gi oss et godt og langt liv.

Kroningen av Gud

En annen grunn til å blåse i shofar denne dagen er at dette er den første dagen i skapelsen da Gud skapte verden og ble Kongen av den, derfor er det denne dagen Han begynte å regjere som Konge og vi blåser i shofar for å minnes denne dagen. Det er en tradisjon å blåse i shofar når en konge blir kronet. Lovet være Han på denne dagen da vi mottok Hans kongedømme.

På Rosh Hashana åpenbarte Den allmektige seg som verdens Konge. Dette er det riktige tidspunktet for å be om at Hans kongerike skal bli åpenbart for hele verden og at alle skapninger skal kjenne ærefrykt i hjertet, at alle skal kjenne sannheten og at de skal vende sine hjerter til å hellige Hans rike.

Å krone Gud av kjærlighet

Det er enda et høyere nivå. Å krone en konge ut fra kjærlighet, ikke av tvang eller plikt, men fordi du har et inderlig ønske om å gjøre kongens vilje. Ingen andre ønsker betyr noe, det eneste som betyr noe er å oppfylle kongens vilje ut fra kjærlighet. Å hengi seg til Gud på denne måten, at det eneste ønske er å gjøre Guds vilje, har sitt utspring i Abrahams kjærlighet til Gud, han som på Guds befaling gikk for å ofre sin sønn Isak på alteret for Guds herlighet. Dette er det høyeste nivået. Derfor, på Rosh Hashana, bryllupsdagen i Hans kongedømme, minnes vi ofringen av Isak som er et symbol på hengivenhet for alle generasjoner. Gud sier: ”Blås i et bukkehorn framfor meg så jeg husker Isak på alteret.” (”Den dagen skal basunen lyde hos dere.” 4. Mos. 29, 1) Å personlig ta imot Himmelens kongerike betyr å fullkomment hengi seg til Gud.

En annen grunn til å blåse i shofar er knyttet til forløsningen og frelsen. En av grunnene som er nevnt er samlingen av det spredte Israel slik det er skrevet i Jesaja 27: 13: ”Og det skal skje på den tid at de skal blåse i en stor basun. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt.” Enda en grunn er for å minne oss om oppstandelsen av de døde og tro på den.

I våre dager ser vi mange tegn på at vi lever i de siste tider. Gode tegn og vonde tegn, de vonde tegnene er bare midlertidige smerter og veer slik som rett før en fødsel. Vi venter på den store dagen da Gud vil sende oss profeten Elias for å forkynne oss forløsningen. Da vil Gud blåse i shofar og Han vil innta Kongeriket, Guds Kongerike som regjerer over alle nasjoner, amen.

Shana tova – et søtt og godt nytt år til dere alle fra Jerusalem.

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

Parasha Nitzavim (5 Mos. 29,8 – 30,20) – Sabbat 20. sept. 2014/Elul 25, 5774

Førti år etter utgangen av Egypt og rett før sin død samlet Moses hele folket. De fleste av de som vandret ut fra Egypt hadde i løpet av disse årene dødd i ørkenen. Moses snakket til en ny generasjon som var oppvokst i ørkenen. En generasjon der størstedelen ikke selv hadde opplevd utgangen av Egypt og åpenbaringen på Sinai. Og nå henvendte Moses seg til de få som personlig hadde opplevd utgangen av Egypt og åpenbaringen på Sinai, og til deres barn, og han talte til dem begge på samme måte. Til begge gruppene sa han: «For dere vet selv hvordan vi bodde i landet Egypt, og hvordan vi drog fram gjennom landene til de folk dere har dratt igjennom.» 5 Mos. 29: 16.

Det siste Moses fortalte dem før han døde, var at kjernen og fundamentet i troen var å kontinuerlig, uten avbrudd, overlevere pakten som de hadde mottatt til de neste generasjonene.

«Dere vet» og følte som om dere personlig hadde opplevd slaveriet i Egypt og forløsningen fra det. Om igjen og om igjen hørte du på denne fortellingen om hva som hadde skjedd og hva dine forfedre hadde opplevd. Dine forfedre hadde fortalt deg med entusiasme og innlevelse om hva de hadde opplevd. På denne måten fikk du følelsen av denne store begivenheten og kjenne sannheten uten at du hadde opplevd det selv.

Det naturlige følelsesmessige båndet som utvikler seg mellom far og sønn gjør at sønnen føler at han er en del av farens historie. Han vet også at faren ikke lyver i saker som omhandler livet og vår historie. Derfor sa Moses til de unge: «Dere vet», fordi det som du har fått fra dine forfedre bærer du med deg. En fars overlevering er virkelig som om «du har sett det selv». Hvis du overleverer budskapet til dine barn med samme følelsesmessige innlevelse som du fikk den av dine fedre, vil din sønn også bli en del av den opprinnelige erfaringen.

På den tiden de fikk pakten på Sinai fjellet ble pakten en del av Israel både fysisk og åndelig. Guds pakt ble en del av deres natur på lik linje som enhver lov i naturen er en pakt med Gud, verdens Skaper, som er kraften bak hele universet.

I løpet av det siste møtet mellom Moses og generasjonen som utvandret fra Egypt og deres sønner, forklarte Moses dem at essensen i pakten er levende, dette er ikke bare historie, noe som har skjedd i tidligere tid, men det er noe levende, pulserende og en aktivt kraft som veileder deg og bestemmer retningen i livet ditt, den er troens rot og fundament. Dette møtet er spesielt fordi det illustrerer framtiden til nasjonen. Møtet mellom dem som har opplevd utgangen av Egypt og de som bare har fått overlevert historien. Nasjonen Israels fremtid var fra denne dagen avhengig av at historien om pakten og budskapet ble overlevert til framtidige generasjoner. Denne innsikten hjelper oss å forstå vanskelighetene som møtte senere generasjoner. Vanskeligheter som kom i kjølvannet av at de vek av fra det som Moses hadde lærte dem og som ville komme over Israels barn om de, må Gud forby, ikke vandret på Herrens veier.

Rett før Moses døde opplevde Israels barn noe rystende. De hørte om alle forbannelsene som skulle komme over nasjonen Israel (5 Mos. 28). De så inn i en fremmed fremtid som de ikke kunne gjøre noe med. Et resyme av flere tusen år så de for deres indre øye. Alle slags bilder om de problemer og lidelser deres etterkommere ville oppleve.

Akkurat i dette vanskelige øyeblikket, når Moses gjør det klart at de må helt og fullt holde seg til pakten med Gud fra Sinai, er hans ord en blanding av kjærlighet, godhet, trøst og håp: «Det er i deres hånd å skrive deres egen historie. Deres handlinger vil avgjøre om dere vil få et vanskelig liv slik som forutsagt i forbannelsen eller en fremtid med lys og glede slik som forutsagt i velsignelsen».

Men, sier Moses og legger til, hvis alle forbannelsene kommer over deg og du går til grunne og blir ført i eksil og katastrofen blir et faktum, så på en paradoksal og skjult måte vil dette bidra til at den Israelske nasjonen består til evig tid, og at ikke folket blir utryddet, fram til den framtidige forløsningen. Skaperen gjorde en pakt med dem, Han fastsatte en evig pakt som gjelder alle generasjoner. De hørte paktens budskap om det harde og om det gode. Det var viktig at de forstod, var enige og aksepterte undervisningen riktig.

Og vi som tilhører dagens generasjon kan spørre oss selv på hvilken måte har pakten som ørkengenerasjonen inngikk noe med oss å gjøre? Hvis jeg ikke ønsker å følge budene, har noen da rett til å straffe meg? Det var ikke jeg som inngikk denne pakten. Og jeg ble ikke spurt om min mening. Hvordan kan da denne pakten ha noe med meg å gjøre? Svaret er at denne pakten ikke er lik andre avtaler og allianser som signeres og avtales av mennesker. Guds pakt er av en helt annen karakter. Gud gjorde denne pakten med hjertene til sitt eget folk. På samme tid som det samlede folket mottok pakten på Sinai fjellet ble den en del av naturen til Israels barn, en del av deres person. Guds pakt ble deres naturs lov. Sinai pakten blir arvet fra generasjon til generasjon. Hvis et menneske ønsker et velsignet liv så må han holde den, om han ønsker eller ikke, fordi dette er en evig pakt.

Denne evige pakten kan ikke endres. Ingen kan endre denne pakten som gjør oss til nasjonen Israel, den utvalgte nasjonen og Guds utvalgte barn. Det er vårt valg, forbannelsen eller velsignelsen fra denne pakten.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Ki Savo (5 Mos. 25,19 – 29,8) – Sabbat 13. sept. 2014/Elul 18, 5774

Førstegrøden

Denne ukens Torah tekst taler om forskriften om å bringe førstegrøden til Jerusalem og gi den til prestene. Hva er betydningen av dette budet (Mitzva) og hva skal det tjene til? Løftet om Israels land til Israels folk var ikke bare om at de skulle få et hjemland. Innbyggerne i Israel, Det Hellige Landet, har en hellig oppgave med å opphøye og hellige dagliglivet. Et av virkemidlene til å føre dem til et forsvarlig åndelig nivå var å befale dem å bringe førstegrøden til Jerusalem.

En som har arbeidet hardt på åkeren sin i flere måneder er sliten etter lange dager og mye svette, etter å ha pløyd og sådd, lukt og vannet. Så ser han frukten av hans møysommelige arbeid spire fram. Han kjenner stoltheten øker i takt med veksten på eiendommen. Han har et sterkt ønske om å plukke frukten og spise den, men i stedet så pakker han frukten i kurver og krukker for å gi den bort. Han vet at den ikke tilhører ham, den tilhører Gud. Han må kontrollere seg selv slik at han ikke spiser den.

Dette er å undertrykke den onde lyst og det er veldig utfordrende og vanskelig, fordi du skal også gjøre det med glede. Det er ikke nok å ta førstegrøden til Jerusalem, du må også gjøre det med glede. For når du gjør alt med glede er dette et bevis på at du virkelig tror at alt tilhører Gud. Og at alt det som synes å tilhøre deg, er gaver fra Gud, ved Hans nåde. Selv om dette på den ene siden kan føles som om du mister fruktene fra avlingen din, så har du på den andre siden fått en mer realistisk og riktig forståelse av eiendom og penger. Ved å distansere seg fra sin materielle eiendom, så hindrer dette deg i å komme i materiell trelldom og gir deg kontroll. Du forblir fri fra alle forlokkelser penger kan ha.

Etter denne første fasen, så tar bonden med seg førstegrøden i kurver og krukker og tar dem med seg til Jerusalem, til tempelet. Mens han står i tempelet med førstegrøden på sine skuldre, så gir han sitt vitnesbyrd. Et vitnesbyrd som vitner om han som gir det. Denne handlingen påvirker sjelen og gir han åndelig vekst og en høyere åndelig dimensjon.

Vær oppmerksom på det neste verset som taler om hva bonden som bringer førstegrøden skal si. ”Jeg vitner i dag for Herren din Gud at jeg er kommet inn i det land Herren med ed har lovt våre fedre å gi oss.” 5 Mos. 26: 3. ”Her kommer jeg nå med førstegrøden av landets frukter som du, Herre, har gitt meg.” 5 Mos. 26: 10

Selv om det har vært hundreder av år med bosetting i landet, så sier bonden som kommer med førstegrøden: ”Her kommer jeg”. Det er ikke mine forfedre som kommer, men jeg. Det er ikke farsarven han kommer med eller en del av hjemlandet sitt, men med en årlig fornybar gave fra himmelen.

Når denne talen er framsagt fra dypet av hjertet får du ikke et liv preget av rutiner og ensformighet. Men dette har kraft til å fylle hele deg med stor takknemlighet når ”du legger det ned for Herrens , din Guds åsyn og tilbe for Herrens, din Guds åsyn. Og du skal glede deg over alt det gode Herren din Gud har gitt deg…” 5 Mos. 26: 10 – 11.

Forskriften om førstegrøden er en forskrift med stor hengivenhet. Den vesentlige betydningen Torahen (Bibelen) knytter til denne forskriften er tydelig for leseren. Det å bringe førstegrøden til tempelet i rett tid. Dette beskriver Israels historie fra begynnelsen av nasjonen og fram til de kom inn i Det Hellige landet, og i denne teksten så ser vi at den enkelte takker Skaperen for alt det gode Han har gjort.

En annen ting som vektlegges i forskriften om førstegrøden er påbudet om å gjøre det med glede. Alle bud og forskrifter skal utføres med glede og vennlighet, men i forskriften om førstegrøden er gleden en integrert del av forskriften.

I denne forskriften vektlegger Torahen ”Og du skal glede deg over alt det gode.” 5 Mos. 26: 11. Førstegrøden ble brakt til Jerusalem i offentlighet og med stor feiring. De gikk samlet i flokker til Jerusalem. De hadde musikkinstrumenter med seg og sang ”Stå opp og la oss dra opp til Sion”(Jer. 31, 6), helt til de kom nær Jerusalem, da ropte de høyt: ”Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus.” Salme 122: 1.

En Mitzvah (en god gjerning/et bud) som gjort med et villig hjerte og i glede er et grunnleggende prinsipp i den jødiske tro. Tidligere var Israel i ørkenen og spiste manna som kom fra himmelen, nå var de kommet inn i sitt eget land og måtte jobbe på åkeren med å pløye, så og høste for å få sitt daglig brød. Dette kunne føre til at Israels folket glemte sin Skaper og trodde at det var deres eget arbeid som gav dem grøden. Denne forskriften var ment for å minne oss om at det er bare Gud som gir vekst og at ”Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den.» (Salme 24, 1) Denne forskriften minner oss om hva som er det virkelige målet ved å bo i Israels land.

Trosbekjennelsen en gir når en gir førstegrøden til Gud sørger for at resten av avlingen blir forseglet med troens segl. Når førstegrøden er hellig gjør dette resten av avlingen hellig og ren.

Dette handler om at hvert enkelt individ i nasjonen Israel identifiserer seg fullstendig med sitt folk og sin historie. Hjerte fornyer opplevelsen av å få landet av Gud. Ved å gi fra seg frukten av sitt arbeid lærer vi å ha et takknemlig liv, vite hvem som eier landet og være glade i det.

Individer som dette, og som står sammen, kan vokse til et fullkomment samfunn. Og hva er det som gjenstår nå etter å ha gått igjennom dette vidunderlige temaet? Vi lengter tilbake til disse årene fra tidligere historie. Vi ønsker at Messias skal komme og gjenoppbygge tempelet snart. Savnet og ønsket om at Messias skal komme vil være med å framskynde hans komme.

Fra alt det som vi har gått igjennom her kan vi lære hvordan et menneske bør se på og bruke sine eiendeler og penger. Selv penger eller eiendeler du har jobbet hardt for er ikke dine, de tilhører Gud og du skal gi det til Gud med glede. I denne verden må et menneske jobbe og det er vanskelig for oss mennesker som er laget av det kjødelige og ikke følge våre hjerters ønsker. Det er vanskelig å forstå at ingenting i denne forgjengelige verden tilhører oss, men la ånden i oss vinne over det kjødelige.

Denne forskriften gjelder bare i landet Israel, Det Hellige Landet, der det er en konstant krig mellom ånden og kjødet.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Ki Seitzei (5. Mos. 21,10 – 25,19) – Sabbat 6. sept. 2014/Elul 11, 5774

Denne uken har jeg dessverre ikke hatt anledning til å skrive noen kommentar til sabbatens tekst.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Softim (5. Mos. 16,18 – 21,9) – Sabbat 30. aug. 2014/Elul 4, 5774

La tvilen komme tiltalte tilgode

Torahen (Bibelen) sier at vi skal dømme vår neste med lov og rett. Våre vise forfedre sier at dette betyr at vi alltid skal dømme vår neste rettferdig. At uansett hva din venn/neste gjør så skal du se etter det gode og ikkje fokusere på det negative, selv når handlingen i første omgang ikkje ser ut til å være av det gode. Toraen befaler at vi skal utnevne dommere. ”Dommere og tilsynsmenn skal du innsette i alle de byer som Herren din Gud gir deg, for hver av dine stammer. De skal dømme folket etter lov og rett.” 5. Mos. 16, 18. Torahen befaler også at muligheten til å dømmes rettferdig skal gjelde for alle mennesker og ikkje kun i rettssalen. Det er veldig viktig at enhver dommer har den velsignede egenskapen til å behandle alle mennesker fordelaktig.

Torahen befaler oss å heller dømme hverandre fordelaktig, enn å dømme hverandres gjerninger. ”Å dømme hver enkelt fordelaktig” lærer oss at når vi vurderer et menneske, så har dette mennesket mange positive sider og det er disse som må bestemme hvem dette mennesket er. Ingen ser seg selv i et negativt lysog Torahen befaler oss å gjøre det samme i forhold til andre. Vi skal gjøre vårt aller beste for å avdekke den andres positive persontrekk i samsvar med befalingen om å ”dømme vår neste med rettferdighet”. 3. Mos. 19, 15.

Å finne ut hva som er rettferdig er en edel egenskap. Det er forventet fra ett hvert menneske, men fra en dommer er det helt nødvendig. Dette er de gode egenskapene som er nevnt som nødvendige hos en dommer: Kunnskapsrik i loven, at han ikke tar imot bestikkelser eller penger, at han ikke gjør forskjell på mennesker, og dette er kun mulig når hans personlighet er grunnleggende god. Når grunnlaget for å dømme er ødelagt, så hjelper det ikke med gode ferdigheter. Hvorfor er en persons personlighet/persontrekk så vesentlig for å forsvare et menneske? Ønske om å skade ligger dypt inni ett menneske og det er ikke alltid dette ønsket blir uttrykt i handlinger. Og enda viktigere, i noen tilfeller kan dette utad virke rettferdig og fromt, men hans onde ønske gjenspeiler hans måte å uttrykke svakhet og mangler hos andre. Dette er hvordan det onde i det innerste, uttrykker seg. Å behandle andre med hardhet, er et uttrykk for en grunnleggende fornektelse av hva som bor i sjelen.

Å søke etter et menneskes svakheter gir et bilde av naturen/personligheten til dette mennesket. De som stort sett er gode, vil ikke se feil og mangler som andre mennesker gjør. Han vil bare se det som er godt og leter etter det gode i andre og etter rettferdighet.

Nå forstår du kanskje hvorfor vi må nøye sjekke dommerkandidaters personlighet/karaktertrekk før han kan innsettes som dommer. De som ikke har evnen til å undersøke andres egenskaper/personlighet, er ikke egnet fordi han har mangler i sin egen personlighet.

En begavet dommer dømmer rettferdig. Han er forankret i evnen til å forstå både mennesker og handlinger. Vi kjenner alle til at noen mennesker er fargeblinde. Disse ser veldig bra, men noen farger klare de ikke å skille fra hverandre. 10   I motsetning, de som dømmer med rettferdighet, har øyne som siler ut svakhetene og som bare ser det gode. Selv om noen har gjort noe negativt, så sier han til seg selv at det var ytre omstendigheter som førte til disse handlingene og at det ikke er et grunnleggende negativt karaktertrekk. Og jo mer han ser på den positive delen, så fyller dette han med takknemlighet for handlingen og mennesket bak handlingen.

Denne måten å se mennesker på er godt for sjelen. Den som er god med seg selv har en evne til å se gode handlinger og avsløre dem. I motsatt fall, den som har negative punktert i sitt hjerte, vil alltid være på leting etter negative ting hos andre. Et godt øye vitner om gode personlighetstrekk. Hvis du har gode personlighetstrekk så ser du det gode hos andre og har du dårlige personlighetstrekk så ser du kun det dårlige hos andre.

Selv om Torahen er den eneste loven en dommer dømmer ut i fra, og det ikke er noen partiskhet, så skal tvilen komme tiltalte til gode og skal være avgjørende i enhver sak. De gode tingene og rettferdighet, ikke det negative og onde. Selv om det ikke er mennesker som har gjort gode gjerninger som står foran dommeren, men mennesker som har begått lovbrud, så er det viktig at dommeren ser handlingen, og mennesket som står bak handlingen, i et rettferdig lys og at han avgir kjennelsen på grunnlag av rettferdighet og med riktig balanse.

Et hvert menneske er en dommer i miniatyr. Han vurderer alt det han ser fra å være urettferdig og ondt eller til å være rettferdig og godt. Og med et ønske om å se at ”glasset er halv fullt” (i stedet for ”halv tomt”) er til hans fordel. Vi bør ikke dømme andre mennesker kun på grunnlag av deres synlige handlinger, for bak enhver handling er det et menneske. Vi må prøve å se ham og omstendighetene i et fordelaktig lys. I hvert eneste menneske så finnes det lyspunkt, og den som har et godt øye ser disse og fremhever dem. Å finne det gode, er å finne sannheten, fordi Torahen vet at bakom dårlige gjerninger så er det alltid et glimt av håp som avslører det som er sannferdig.

Hvis vi ser på de psykologiske faktorene i et menneske når han taler dårlig om andre, så ser vi at dette gjøres med en viss følelse av overlegenhet. Dette mennesket føler at han haren viktig posisjon som tillater han å se ovenfra og ned på andre mennesker, og fra denne posisjonen finner han menneskers svake punkter. Hvis du spør hvordan han kan observere og se disse feilene, så vil han svare oss at han kan se og forstå alt fordi han er så klok. Det er bare han som evner å se inn i dypet av andre. Dette er stolthetens personlighet.

Hvis det samme mennesket hadde hatt ydmykhetens kraft, så ville han ikke vært opptatt av andres svakheter. Hvis han var velsignet med en verdifull anerkjennelse av dette, og han hadde forstått at alt som skjer kommer fra Gud, så ville han forstå at han ikke bør ransake og se etter svakheter hos andre, men være glad og takke Gud for det han har fått, og prøve å utvikle det til det beste for han og da ville alt det negative forsvinne.

De som er vant med å se bare det negative i livet sitt vil ha spenninger og være mistenksomme. I motsetning så vil en person som fokuserer på det positive leve et fredlig og tilfreds liv.

Det finnes mennesker som finner svakheter selv i gode gjerninger og som aldri er i stand til å snakke positivt om et annet menneske uten å si noe negativt. Hvem ønsker å være med et menneske som bare ser etter svakheter som dette? Det er kun profesjonelle sladrehanker som er glade for å være med et slikt menneske. Et negativt syn på omgivelsene vil være en torn i et menneskes personlighet og vil føre til onde gjerninger. Her kan vi gå to veier, det negative synet på omgivelsene som gir negative handlinger og i motsetning, det positive synet på omgivelsene som gjør at en finner positive sider i enhver sak og gjør et menneske til en positiv person. Denne måten å tenke på krever at vi søker å forbedre og øke vårt åndelige livsførsel kontinuerlig.

Et menneske som ser på sine venner på en positiv måte og dømmer dem fordelaktig, vil motta den samme positive bedømmelsen fra himmelen. Det mennesket som ser sine venner i et negativt lys og finner alle deres svakheter, blir sin egen dommer også. Vær trofast mot deg selv og se kun det gode i dine venner, se ikke svakhetene. Og selv om du ser svakhetene, så skal du finne en god forklaring på hvorfor det er slik.

Nå har vi sett på hvordan vi skal fokusere på det gode i andre mennesker. Så hvor langt kan vi gå i å se alle ting i et godt lys? Denne historien viser oss hvor langt vi må gå for å dømme hverandre fordelaktig, alltid.

”Historie”

Søstre og brødre, la oss velge å se menneskene rundt oss i et godt lys og dømme dem etter det gode. Da vil våre liv bli fylt av glede og fred.

 

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Er’eh (5. Mos. 11,26 – 16,17) – Sabbat 23. aug. 2014/Av 27, 5774

Fri vilje

”Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelsen og forbannelsen: Velsignelsen, så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, og forbannelsen, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud.” 5. Mos 11, 26 – 28.

I denne ukens tekst får vi vite at et menneske har en fri vilje til å være god eller dårlig. Det er dette som skiller mennesker fra dyr, at vi har fri vilje, og det har ikke dyrene. Gud ønsket noe bedre for Hans ypperste skapning, og derfor ga Han dem makt til å velge fritt. Ved å bruke denne makten er et menneske i stand til å velge å leve sitt liv etter sine ønsker og bestemmer sine handlinger ut fra sin egen dømmekraft. Kjennetegnet til et individ er at det har fri vilje. Men i motsetning til alle andre skapninger på jorden, der alle handlinger er forutbestemt etter faste regler og er forutsigbare, så er mennesket med dets frie vilje alltid i stand til å overraske. Handlinger som vi anser som forutsigbare, blir ofte helt annerledes. Det er sant at mennesket innehar kjødets lov (naturens lov), slik som dyrene, men i tillegg er det i stand til å handle etter sin egen frie vilje på uventede måter. Et menneskes handling i enhver mulig situasjon kan være mange og varierte, langt utover kjødets naturlige begrensninger. Denne frie viljen karakteriserer den menneskelige rase og er kronen på skaperverket. Som nevnt ovenfor, så har denne frie viljen en viktig funksjon hos det åndelige mennesket som er overordnet alle andre skapninger. Torahen (Bibelen) understreker dette prinsippet mange steder. En av dem er i begynnelsen av denne ukes tekst: ”Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelsen og forbannelsen: Velsignelsen, så sant dere lyder Herrens, deres Guds bud, som jeg gir dere i dag, og forbannelsen, dersom dere ikke lyder Herrens, deres Guds bud.” 5. Mos 11, 26 – 28.

Hvis mennesket ikke hadde muligheten til å ta frie valg, så var det ikke nødvendig å komme med bud og forskrifter. Hvis alt var bestemt på forhånd og framtiden var forutbestemt, så var det meningsløst med belønning eller straff, og enhver belønning ville vært latterlig. Hvis et menneske kun hadde fulgt kjødets lov og ikke hadde noe eget valg, da kunne han heller ikke bli stilt til ansvar med straff eller belønning. Dyrene har ikke en fri vilje, men følger sine naturlige lyster, og derfor blir de heller ikke belønnet eller straffet.

I lys av det faktum at et menneske har muligheten til å velge sin vei, og står til ansvar for påbud og forbud, gjør at mennesket er opphøyet over andre skapninger som ikke har en fri vilje, og han vil bli lønnet på bakgrunn av sine valg og handlinger. Det er en stor nåde at Gud har gitt mennesket fri vilje. Og hvis mennesket hadde erkjent at Gud hadde satt han som det ypperste av skaperverket, så ville Edens hage ikke bare vært en fjern tanke, men ville blitt en realitet om vi levde opp til målet med våre liv. Men dessverre så har mennesket i stedet for å ta vare på denne gaven fra Gud, misbrukt sin frie vilje og brukt den i strid med Guds vilje. Den frie viljen er felles for mennesket og hans Skaper. Mennesket, Guds skaperverk, handler etter fri vilje, og det er ingenting som presser eller tvinger han. Dette er en kraft som er gitt mennesket. Et individ kan planlegge sine handlinger etter sin vilje, uavhengig av arv, miljø og så videre. I praksis kan et menneske med sin vilje og styrke heve seg over ytre faktorer.

De valg et menneske har, er svært mange. Så mange at det er i stand til å handle selv mot sin egen Skaper. Dette er en selvmotsigelse. Mennesket bruker sin frie vilje som han har fått av sin Skaper, mot Han som gav ham denne viljen. Og hvis det ikke var for at Gud hvert eneste sekund holder oss i live, så ville ingen av oss vært i stand til å gjøre et eneste valg. Vi er blitt vant til dette fenomenet og tenker derfor ikke over det til daglig, men om vi ikke hadde vært vant med det, hadde det vært svært overraskende for oss.

Menneskes frie vilje er et resultat av at mennesket er skapt i Guds bilde. Gud skapte verden av egen fri vilje, uten ytre påvirkning. Som nevnt, så er dette grunnleggende trekket likt hos Skaperen og hans skapning, mennesket. Et menneskes beslutninger og handlinger er ikke underlagt kjødets lov eller andre ting, og han er i stand til å heve seg over dem og gjøre hva han vil. Dette er et resultat av at mennesket fra skapelsen av er skapt i Guds bilde. Det er et privilegium å ha makt til å velge, å ha en fri vilje, den kan opphøye et menneske….. og den kan også føre til at et menneske faller til det laveste nivå.

Mine brødre og søstre, verdsett denne gaven som Gud har gitt dere og gjør deres ytterste for å gjøre gode valg. Dersom du ønsker å gjøre det gode, selv om de riktige valgene noen ganger går i mot ditt kjød, så vil Gud hjelpe deg med å lykkes.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Eikev (5. Mos. 7,12 – 11,25) – Sabbat 16. aug 2014/Av 20, 5774

Å søke det fullkomne

I denne ukens Parsha så befaler Torahen (Bibelen) oss å ”vandre på Hans (Guds) veier”, 5. Mos.8, 6. Hvert menneske er skapt i Guds bilde og er lik Gud, og Gud er derfor et forbilde for oss og vi skal søke å følge Hans veier.

Våre kloke forfedre tolket dette skriftstedet, der det står at Gud befaler oss å vandre på Hans veier, at dette betyr at vi skal etterfølge Guds egenskaper. ”Hva er barmhjertighet om du ikke viser barmhjertighet, hva er miskunnhet uten at en viser miskunnhet.”

I Første Mosebok kapittel 18 åpenbarer Gud seg for Abraham da Abraham var i teltet sitt. På samme tid kommer det tre engler. Abraham avslutter sin samtale med Gud og skynder seg bort til dem og tilbyr dem forfriskninger og noe drikke. Vi kan spørre hvorfor Abraham avsluttet sin samtale med Gud som hadde åpenbart seg for han, til fordel for å ta seg av gjestene.

Det overraskende svaret er at det er bedre å opptre lik Gud enn å snakke med Ham. Guds eksistens er det absolutte mål for endeløs miskunnhet. Vi er skapt i Hans bilde og må etterfølge Han for å være fullkomne og dermed nå vårt åndelige mål. Abraham var i stand til å oppnå det høyeste åndelige mål ved å strebe og søke etter å etterfølge Gud og ved å vise endeløs miskunnhet.

Likevel, finnes det tilfeller der et menneske kan oppnå fullkommenhet slik som Den Evige Gud? Svaret er at dette ikke er mulig, men dette må ikke hindre oss i å sette oss høye mål for oss selv. Hemmeligheten for et rettferdig menneske til å lykkes, at han alltid søker det fullkomne.

Talmud forklarer hvordan det er mulig å være lik Gud, og gir oss eksempler på endeløs miskunnhet som Gud selv har vist oss med forbilder:

– Å besøke de syke – akkurat som Gud gjorde etter at Abraham var blitt omskåret (1. Mos. 18, 1)

– Å begrave de døde – fordi Gud selv begravde Moses (5. Mos. 34, 6)

– Å gi mat til de sultne – slik som Gud gjorde da Han gav Israels barn manna i ørkenen (2. Mos. 16, 4)

– Vise medfølelse – akkurat slik som Gud gjorde da han kom til Isak etter at hans far, Abraham, var død (1. Mos. 25, 11)

Det er interessant å merke seg at denne listen bare inneholder godhet og miskunnhet. Det er ingen krav til å etterlikne Guds irettesettelse eller til å straffe syndere. Hva er grunnen til dette?

Fordi det bare er Gud som kan gjennomføre straff og irettesettelse.

Av denne Parashaen kan vi lære at Gud ønsker at vi oppfører oss godt mot hverandre. At vi viser barmhjertighet og nåde mot hverandre. At vi er vennlige. Det er dette som er å vandre på Hans veier, Guds veier. Det er noen som tror at å handle som Gud og å gå på Hans veier, er å bevise at vi tilhører han, eller å straffe våre venner for deres synder, eller å dømme slik som Gud dømmer, eller å tale med Gud.

Her forteller Torahen (Bibelen) det motsatte, at det å gjøre godt mot andre er til og med bedre enn å tale med Gud, slik som vi så i eksemplet med Abraham. Dette sier også Kong David i Salme 89, 3: ”Miskunnhet står fast til evig tid”

”For jeg sier: Miskunnhet står fast til evig tid.”(Salme 89,3) Enhver struktur i verden som er grunnlagt på nåde og miskunnhet er derfor en del av Abrahams miskunnhet, for det står skrevet: ”Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet.” (Mika 7, 20)

Alle fortellingene i Torahen (Bibelen) om Abraham, Isak og Jakob er fortellinger om miskunnhet, godhet eller bønn for andre. Godhet, miskunnhet og nåde viser seg ikke kun i store gjerninger, miskunnhet kan være et vennlig smil, miskunnhet kan være ett godt ord, oppmuntring, medfølelse eller glede sammen med andre. Hvis vi gjør dette så vil vi bli mer og mer lik Gud og komme nærmere Ham. Og på denne måten oppnår vi fullkommenhet slik som Gud ønsker av oss.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Va’eschanan (5. Mos. 5,221 – 7,11) – Sabbat 9. aug 2014/Av 13, 5774

Denne ukens tekst forteller om Moses sin lengsel og ønske om å komme inn i Israels land. Moses bruker den eneste muligheten en person har foran Gud, bønnens kraft. Midrash forteller oss at Moses ba mange bønner og ropte ut sin nød om at Gud måtte se i nåde til ham og tilgi han for at han slo på klippen. Han ba om at han måtte få lov til å komme inn i det lovede landet, Israel. Gud svarte Moses med at han ikke måtte be mer om dette, og Gud ba ham om å være så vennlig å stoppe å be.

Gud trøster han med å gi han muligheten til å stå på toppen av et fjell og sier til han: ”Du kan ikke komme inn i Israel, men du skal få se hele landet.”

Midrash forteller oss at Moses ba 515 bønner, og hvis han hadde bedt en eneste bønn til, så ville han ha kommet inn i Israels land. Men bare fordi Gud ba han stoppe å be, og ikke fortsette, så stoppet Moses å be. Spørsmålet er hvorfor Gud ba ham om å stoppe å be? Det er i Guds hånd, og etter Guds vilje å akseptere eller avvise en bønn. Så hvis det er slik, så kunne bare Gud ha tillatt at han fortsatte å be, uten å oppfylle bønnen hans. Så hvorfor ba Gud ham om å stoppe å be? Og ett annet spørsmål er, hvorfor Moses, som er alle profeters far, som visste hva Guds svar var, at han ikke ville at Moses skulle komme inn i Israels land, så hvorfor fortsatte Moses å be så mye om dette? Hvorfor respekterte han ikke Guds vilje?

Svaret er at her lærer vi noe fundamentalt viktig for livet vårt. Gud vil undervise oss om at det ikke finnes noen kraft på jorden som er lik bønnens kraft. Bønn er den mest kraftfulle makt som et menneske kan bruke. Gud vil at vi skal forstå at i Hans nåde så skapte han en kraft som kan forandre situasjoner. En kraft som selv Gud må rette seg etter. Gud satte det som en naturlov at bønn er denne kraften. Gud har fastsatt at himmelens porter må være åpne for dine bønner. Derfor måtte Gud si til Moses at han måtte stoppe å be. For om han ikke stoppet å be, så måtte Gud gi han det han ba om. Hvis ikke Gud hadde stoppet bønnen hans, så hadde han kommet inn i Israels land. Fordi ingen kraft på jorden kan stoppe bønn. Derfor, selv om Moses var en profet, selv om han visste at Gud ikke ville at han skulle komme inn i Landet, så hadde Gud slått fast at bønnens styrke er overordnet og retningsgivende.

Selv da de syndet med gullkalven, som var en av de største syndene som kan bli gjort mot Gud, og som Israel gjorde, da Moses gikk i forbønn og ba om nåde, så sa Gud til ham, jeg tilgir slik som du ber om. Også andre steder i Torahen og i Profetene (Bibelen) ser vi hvor stor kraft bønn har. Vi ser at bønn som kommer fra dypet av hjertet har mulighet til å utløse nåde fra Himmelen. Det virker, himmelen åpner opp sluser av godhet, himmelen åpner opp sluser av nåde. Talmud sier at selv om et skarpt sverd er plassert på nakken til et menneske, så skal han ikke slutte å be om nåde. Selv i disse vanskelige tider, så glemmer vi ikke det hemmelige våpenet som Gud og Moses har undervist oss om. Det er bønnens våpen. Vi bruker dette hemmelige våpenet mot våre fiender og på denne måten vinner vi seier.

Elskede brødre og søstre. Vær så snill å fortsette å be og be og be. Gud vil at vi skal be. Han spør oss ikke om å stoppe å be.

«Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud»
Sakarja 4, 6

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Devarim (5. Mos. 1, 1 – 5,22) – Sabbat 2. aug 2014/Av 6, 5774

Irettesettelse med kjærlighet

Før Israelsfolket skulle innta Israels land forberedte Moses dem ved å minne dem om ørkenvandringen og irettesette dem for deres overtredelser.

”Dette er de ord som Moses talte til hele Israel i ørkenen på den andre siden av Jordan. Det var i ødemarken, midt imot Suf, mellom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab,”      5. Mos. 1, 1.

Rashi utlegger dette verset slik:

Dette er de ord: Siden dette er irettesettende ord. Moses nevner her alle de stedene der de gjorde opprør mot Den Allmektige, det gjøres ikke noen inngående forklaring av overtredelsene, men heller kun hint om dem, ved å bare nevne navnene på stedene, i respekt for Israel.

I ørkenen: På den tiden var de ikke i ørkenen, men på slettene i Moab. Så hva er betydningen av בַּמִּדְבָּר, i ørkenen? Det betyr at han refset dem for å ha provosert ham i ørkenen ved å si: «Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd» (2. Mos 16, 3).

På den andre siden av Jordan: På den andre siden irettesatte han dem for det som hadde skjedd, da de syndet med tilbedelse av Baal-Peor i Sittim, som var på den andre siden, i Moab (4. Mos. 25, 1-9).

Midt imot Suf: Han irettesatte dem om deres opprør ved Rødehavet. Da de kom til Rødehavet, sa de: «Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen?» (2. Mos. 14, 11) På samme måte som de syndet da de gikk midt gjennom havet, slik som det er sagt, «men de var gjenstridige ved havet, ved Rødehavet» (Salme 106, 7).

Mellom Paran og Tofel (betyr ”sagt”) og Laban (betyr ”hvit”): Rabbi Yochanan sa: Vi har gått gjennom hele Bibelen, men vi har ikke funnet noen steder som heter Tofel eller Laban! Men forklaringen er at han irettesatte dem på grunn av de dårlige tingene de hadde sagt (תָּפְלוּ) om mannaen, som var hvit (לָבָן), de sa: «Og vi er inderlig lei av dette hvite brødet” (4. Mos. 21, 5) , og på grunn av hva de hadde gjort i ørkenen Paran gjennom speiderne.

Og Haserot: Angående opprøret til Korach som fant sted i Haserot. En annen forklaring kan være: Han sa til dem: «Du burde ha lært fra hva jeg gjorde med Miriam på Haserot på grunn av hennes baksnakkelse; likevel talte du mot Den Allmektige».

Og Di-Sahab: (betyr: ”nok gull”). Han irettesatte dem for kalven som de hadde laget og som var et resultat av deres overflod av gull, som det er sagt: «og det var jeg som ga henne sølv og gull i mengdevis – som de brukte til Ba’al» (Hosea 2:8).

Det er tilsynelatene uforståelig. Hvorfor måtte Moses irettesette Israelsfolket med å hinte til hendelsene og ikke med å tale i klare ord? Var Moses redd for Israels barn? Ett annet spørsmål er hvorfor valgte Moses å irettesette dem rett før han døde? Kunne han ikke finne et mer passende tidspunkt? Rett før han døde, så husket han å irettesette dem?

Derfor tolker Rashi at dette tidspunktet ble valgt, i respekt og ære for Israelsfolket, for å undervise folket hva irettesetteles er. Og hvordan en irettesetter. Hva som er et godt tidspunkt for å irettesette. Hvem som skal irettesettes og hvor en skal irettesette. Moses lærer oss å irettesette med kjærlighet. Med respekt og på en ærefull måte. Å være følsom for smerten som personen framfor deg har. Moses var nøye med at Israel ikke skulle miste sin verdighet, selv om han var i posisjon til å irettesette Israelsfolket med klare ord, og de ville selvsagt godtatt dette. Så hvorfor velger den øverste lederen i Israel å si ting med hint og ikke i klartekst? For å ikke fornærme folket. Selv om en person gjør en alvorlig synd, så selv ved den mest alvorlige synd så er det ikke tillatt å fornærme synderen. Selv når det er tid for beskyldninger er ikke alt tillatt. Å legge til den minste ting i harme over synderen er ikke tillatt. Å legge til ett ord mer enn nødvendig for å irettesette noen er strengt forbudt. Hvis det er nok å hinte, så må en ikke tale i klare ord og gjøre saken verre slik at en fornærmer vedkommende. Moses gav dem noen små hint og de forstod hva han sa til dem. Og de lærte også at når en irettesetter noen så er det underforstått at en skal gjøre dette uten å ramme menneskets verdighet.

Den første regelen er at kritikken skal være konstruktiv og ikke destruktiv. Det må være et seriøst forsøk på å fremme veksten av andre. Hvis vi egentlig ikke bryr oss om personen som står foran oss, så er det svært sannsynlig at vår kritikk oppleves/blir mottatt som arroganse. Hovedhensikten med å irettesette er å oppnå at personen ønsker å forandre sine ugjerninger. Og dette oppnår vi bare om vi fremsetter kritikken riktig og på rett tidspunkt. Det er bare når irettesettelse blir gjort riktig at den vil blir forstått av motparten. Irettesettelse gjort i kjærlighet er rett og rimelig kritikk.

Og dette er akkurat hva Moses gjorde. Han ventet til et tidspunkt nær sin død da ingen ville tro at Moses hadde personlig utbytte eller vinning av det. Og da ville Israels folk være villige til å motta irettesettelsen med kjærlighet, irettesettelse som var gjort i kjærlighet og i respekt på riktig tidspunkt. Dette er irettesettelse som oppbygger. Og bare når det er gjort i kjærlighet har irettesettelse mulighet til å oppbygge.

”Smeltedigel for sølv og ovn for gull, men den som prøver hjertene, er Herren.” Salomos ordspråk 17, 3.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Masei (4. Mos. 33,1 – 36,13) – Sabbat 26. juli 2014/Tamuz 29, 5774

Bibelen (Torahen) lister opp alle de 42 stoppestedene Israelsfolket hadde på deres 40 år lange vandring i ørkenen, etter utgangen av Egypt. Denne lille betegnelsen med stedsnavn kan virke unødvendig og listen inneholder til og med steder som vi ikke kan identifisere i dag. Og ved å ta alle ting i betraktning kan en undre seg hva alle disse stoppestedene handler om. Og hvorfor er det så, at Torahen som vanligvis er knapp med ord, understreker at det er viktig å huske, og forteller oss om, alle stoppestedene?

Rashi, en kjent Bibel kommentator, kommenterer denne listen med å sitere Rabbi Tanhuma. Han svarer på dette spørsmålet med å fortelle en liknelse om en konge som tok en lang reise for å sørge for at sønnen hans fikk nødvendig medisinsk behandling. På slutten av behandlingen tok han sønnen sin med tilbake samme vei som de kom, og han viste sønnen alle de stoppestedene de hadde vært på og alle de behandlingsstegene de hadde gjennomgått siden de startet reisen. Sammen husket de sønnens progresjon og framgang, og de forstod hvordan hvert stoppested hadde tjent dem trofast for at sønnen skulle bli helbredet.

Lærdommen er klar. Gud er kongen som tar seg av sin elskede sønn, Israel, og som på denne turen, til tross for vanskeligheter underveis, ender bra. Husk, at Israelsfolket fikk mange vanskeligheter fordi de falt i alle typer synder – synden med gullkalven, episoden med de 12 speiderne, ved Meribas vann – hvor Israels barn trettet med Herren, episoden med Korah, hendelsen ved Kibrot Hatta’ava – hvor de ble grepne av lyst på kjøtt, mm. Hver gang de syndet ble de straffet hardt, men ved slutten av reisen kan vi se tilbake og se disse hendelsene i et annet lys. Hvert fall gav ny innsikt, Israel oppdaget en forpliktelse som hadde inntil da vært skjult, men som ble framkalt som en resultat av den situasjonen de møtte. Da Israels folket forlot Egypt var de åndelig sett infisert med sykdom. Ørkenvandringen var tilrettelagt for å avdekke disse sykdommene slik at de kunne behandles. Gud svarte med medisinsk behandling som renset Hans folk og som førte dem til et renere åndelig nivå.

Et eksempel er gullkalven, som infiserte folket med sykdommen «avgudsdyrkelse», synden som speiderne tok med seg og infiserte folket med «dårlig selvbilde» og sykdommen «skepsis og mangel på tro», Korahs opprør gav infeksjonen «krangel og stolthet» og sykdommen «arroganse», og hendelsen da de klaget over maten gav «lystens sykdom».

Denne oversikten kan bare sees på slutten av prosessen, og bare i et riktig tidsperspektiv og i forhold til stoppestedene. Og på bakgrunn av dette, akkurat nå, rett før Israels folket skulle gå inn i det lovede landet, så oppsummerer Moses hele vandringen deres. Det er bare når de er til veis ende at de kan forstå de åndelige godene de fikk ved å gå gjennom alle vanskelighetene og utfordringene de fikk på de forskjellige stedene underveis på vandringen.

Som det var da, for ca 3300 år siden, er det også i dag – gjennom livet så møter hver og en av oss på mange store og små stoppesteder, lange og korte, og som har i oppgave å lære oss noe om oss selv, om verden, og til å styrke oss. Noen av stoppestedene er overraskende og noen vil muligens oppleves opprivende og vonde, men i virkeligheten bør de sees i tro som en hjelp, en gave og en behandling for åndelig sykdom eller andre ting.

Sannheten er at ingen forventer et tilfeldig liv. Hvert stoppested og hvert stopp er av betydning for det helhetlige mønsteret i et menneskes liv. Vi er ikke alltid klar over det, men egentlig er våre liv en stor reise. Vår familie, vårt daglige virke, hvor vi bor, våre venner – ingenting er tilfeldig. Alt som hender er knyttet opp til en helhetlig og gudommelig plan. Gud har planlagt veldig nøye for oss et program utviklet for å hjelpe oss til å vokse og klatre på den åndelige stigen, og til å oppfylle det store potensialet som er lagt ned i oss. Selv om vi ikke alltid klarer å se dette, så skjer alt i livet vårt for å hjelpe oss til å nå målet. Når vi lærer å se på livet vårt på denne måten, og vi forstår at vanskelighetene har en viktig oppgave, da kan i begynne å glede oss over reisen, og over hver ny dag vi får. Det er derfor det er så viktig å gå tilbake og minnes alle de stoppestedene vi har hatt i livet vårt.

Tusen takk Gud, for alle stoppestedene i livet. Oppturer og nedturer, alle stoppestedene hadde en plan for vår åndelige vekst og til å forandre våre handlinger. Helbred oss fra våre sykdommer og styrk oss i vår svakhet.

Rambam Maimonides (1135 – 1204) stilte også spørsmålet om hvorfor alle stoppestedene blir nevnt enda en gang i Bibelen. Og han sier at mennesker som ikke opplevde vandringen, og som aldri så de store miraklene som fulgte helbredelses prosessen til Israel, de vil kunne si at denne prosessen var enkel, at stoppestedene lå nærme hverandre, at det var lett å flytte fra en leir til den neste, at de hadde nok vann og beitemarker til både korn og dyreflokker osv. Argumenter som setter Gud tilside og prøver å forklare alt som naturlige hendelser. Men dette var en krevende reise, og det var ingen dagligdags hendelse at noen millioner mennesker vandret i ørkenen i 40 år. De var helt avhengige av at Gud holdt sin mektige hånd over dem. Gjennom historien, og spesielt nå til dags, er det mennesker som prøver på alle mulige måter å forklare miraklene som våre forfedre opplevde da de gikk ut fra Egypt, og i ørkenen, på en måte som ignorerer Gud og setter Han tilside.

Sannheten er enkel – alt det som skjedde disse årene var ikke naturlige hendelser, men regissert av Gud selv. Ser vi dette i et større perspektiv – så ser vi at det er det samme som har skjedd opp gjennom hele historien, at Israels folk har overlevd alle nasjoner som «sauer blant ulver». Vi har gått gjennom to tusen år med inkvisisjon og pogromer, og tilslutt gikk vi gjennom holocaust, og til tross for alt dette, så er vi enda her. Mens alle de andre kongerikene som vi leser om i Torahen (og også senere) har blitt utslettet og forsvunnet fra historien – så er Israels folk enda i live. Dette ville ikke vært mulig hvis det ikke var for det faktum at «den evige nasjon ikke er redd for å gå en lang vei» og om det ikke var for det faktum at Gud bevarer og holder oss oppe med Hans mirakler gjennom generasjoner og gjennom historien. Det er bare ved Guds kraft at vi er her i dag.

Så hvorfor viser Gud oss slik en nåde? Hva er det som gjør at vi forblir et samlet og sterkt folk? Svaret ligger i løftet til våre forfedre og den lange ørkenvandringen. Profeten Jeremias siterer Guds ord, og det lyder så: «Jeg kommer i hu din ungdoms hengivenhet, dine trolovelsesdagers kjærlighet, hvordan du fulgte meg i ørkenen, et land hvor ingen sår.» Jer. 2, 2 «Det folk som er unnkommet fra sverdet, har funnet nåde i ørkenen. Jeg vil gå og føre Israel til ro.» Jer. 31, 2

Selv om vi noen ganger er frekke, noen ganger er utålmodige, noen ganger er skeptiske og mister tro, og selv om vi noen ganger opplever troen som en byrde vi ikke ønsker å bære, så husker Gud vår hengivenhet, at vi fulgte Han gjennom Rødehavet, og at vi hørte og tok imot da Han gav oss Torahen (loven) på Sinais fjell.

Shabbat shalom fra Jerusalem, Sion,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Mattos (4. Mos. 30, 2 – 32,42) – Sabbat 19. juli 2014/Tamuz 22, 5774

Ordets makt

Denne ukens parasha begynner med å utlegge betydningen av det å gi et løfte og hva dette innebærer. Moses understreker ansvaret med å gi et løfte og lærer oss forskriftene om løfter. ”Død og liv er i tungens vold…” Ord. 18, 21. Det som kommer ut fra vår munn har stor kraft og kan påvirke det som skjer, derfor er det viktig at vi vokter våre ord og ikke taler som om ordene våre ikke har betydning eller innflytelse. Ord har stor makt og innflytelse, ord kan ta liv og ord kan gi liv, ord kan rive ned og ord kan bygge opp. Hvorfor sa Gud til Bileam at han ikke skulle forbanne Israel? Kunne Bileams ord bety noe så lenge Gud hadde velsignet Israels folk? Gud advarte Bileam nettopp fordi ord har stor kraft, og Gud ønsket ikke at ord til forbannelse skulle tales over Hans folk.

Forsiktighet når det gjelder å gi et løfte eller en ed, er et betydelig emne i den jødiske undervisningen. Men det er ikke bare det å gi et løfte eller en ed som burde bli behandlet med varsomhet, men alt som kommer ut fra et menneskes munn. Alle ord som kommer ut fra ethvert menneske inneholder en viss skygge av hellighet og er derfor ukrenkelig.

I tillegg er helligheten i et menneskes tale noe som indikerer forskjellen til dyr. Ordets makt er unikt for mennesket i forhold til andre skapninger, i forhold til dyrene. Et menneske kan nå høyere åndelige nivå bare ved ordets makt, ved å holde sine ord rene.

Nøkkelen til å holde hele loven (Torahen) blir gitt i denne ukens tekst. Hele Israelsfolket fikk loven på Sinais fjell, og da lovet Israels barn å gjøre alt som Herren sa. Siden den gang har hvert individ i enhver generasjon av Guds folk, arvet dette løftet og forpliktet seg til å gjøre alt det som Herren sa. Når vi holder våre løfter, så vil Gud holde sine løfter til oss. Om vi ikke holder våre løfter til Gud, så vil heller ikke Gud holde sine løfter til oss.

Bibelen er veldig nøye når det gjelder det å gi et løfte, eller en ed, og gyldigheten av disse. For om ikke vi står ved de løfter og eder som vi gir til Verdens Skaper, så er vi ikke rene. Hvis vi som mennesker har rene lepper og lar de ord som kommer ut fra når munn være rene, så vil Gud selv være en del av vårt løfte. Vi må være lik Gud, Han som alltid holder sine løfter. Og slik som hvert Guds ord er hellig og sant, så må vi på samme måte la våre ord være hellige og sanne.

I lys av dette må vi vokte vår tunge og ikke glemme at ord har veldig stor makt. Vi må bruke vår munn og våre ord til det gode, til å velsigne og til å tale vel. Vi må holde vår leppe og tunge ren.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Pinchas (4. Mos. 25, 10 – 30, 1) – Sabbat 11. juli 2014/Tamuz 15, 5774

Idenne ukens parasha, parasha Pinchas, begynner teksten med å beskrive belønningen som Pinehas, presten Eleasers sønn, fikk for den modige handlingen han gjorde i sist ukes tekst, da Israelsfolket ble fristet til å gå etter Moabs døtre, drev utukt med dem og holdt seg til avguden Ba’al-Peor. Lederen for Simeon stamme kom da med en fremmed kvinne – datteren til en av kongene i Midian – for øynene på hele Israels menighet. Hele menigheten satt og gråt over deres elendighet. Da gikk Pinehas frem og stakk et spyd igjennom dem så de døde. Denne handlingen gjenopprettet ro i leiren og stoppet den forferdelige plagen som var kommet over folket for deres synder. Til tross for alt dette, var det mistenksomhet og strid om Pinehas motiver – om de hadde vært rene. Som et svar på dette gjorde Gud en pakt med Pinehas. Hensikten var å gjøre navnet hans kjent og belønne han for handlingen hans. Gud lovet at hans ætt etter han skulle ha et evig prestedømme. Og dette fikk han selv om han enda ikke var blitt salvet til prestetjenesten.

Så hva kan vi lære fra det som Pinehas gjorde? Fra denne teksten kan vi lære noe veldig interessant. Noen ganger når vi gjør noe, så tenker vi at det vi gjorde var av liten betydning og ikke så viktig, men Gud kalkulerer annerledes enn mennesker. Gud vurderte Pinehas brennende nidkjærhet som en veldig god gjerning, og for dette fikk han en evig lønn. Pinehas fikk en pakt med Gud og et evig prestedømme fordi han handlet som han gjorde.

I Pinehas handling ser vi to ting. For det første stoppet sotten som hadde tatt livet av 24000 israelitter. For det andre så gav Gud ham en evig rett. Gud gjorde en evig fredspakt med han.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Balak (4. Mos. Kap. 22, 1 – 25, 9) – Sabbat 5. juli 2014/Tamuz 8, 5774

Det er en ganske vanlig uttalelse fra mennesker som er langt borte fra Torahen (Bibelen) og fra budene, de sier alltid at viss det var en Gud i denne verden, og Han gjorde mirakler og under slik som Han gjorde på Bibelsk tid, så skulle de øyeblikkelig tro. De sier: ”Men så lenge jeg ikke kan se det med mine øyne og ikke kan se underne, hvordan kan jeg da tro? Det finnes ingen grunn til at jeg skal tro.”

I denne ukens Parasha kan vi se at dette er en grunnløs uttalelse. Vi kan lese om hvordan den uforstandige Bileam var på vei for å forbanne Israel, og så gjør Gud mirakler og under utenom det vanlige. Eselet begynner å snakke til Bileam, og selv om alt dette skjer, så blir ikke Bileam grepet av frykt og syndenød og sier: ”Jeg har syndet grovt og gjort Gud imot, jeg angrer.” I motsetning blir han sint på eselet sitt og slår det flere ganger og sier til det: ”Hadde jeg bare et sverd i hånden, så ville jeg nå slå deg i hjel.” Akkurat som et lite barn ville sagt det. Poenget i denne fortellingen er veldig klart.

I første kongebok kapittel 16 kan vi lese om Hiel som bygde opp igjen byen Jeriko. Alle barna hans døde. Dette skjedde fordi Gud Den Allmektige forbannet den som kom til å bygge opp igjen byen Jeriko. Elias gikk på denne tiden til Akab, kongen i Israel, for å kondolere Hiel som var i sorg over tapet av sin yngste sønn. Da de satt der, begynte Akab og Elias å diskutere. Elias sa at sønnene til Hiel døde som en følge av at Hiel hadde bygget opp igjen Jeriko og dermed var blitt rammet av den forbannelsen Josva hadde talt. Da lo Akab, kongen i Israel, og sa til han: ”Hvordan kan du si at Josvas forbannelse er virksom når ikke Moses sin forbannelse trer i kraft? Vi tilber hedningenes guder og allikevel kommer det regn over oss. Bibelen sier klart at vi vil bare få regn om vi hører på Guds røst. Hvordan kan du si at Josvas forbannelse er virksom, når ikke en gang Moses sin trer i kraft?”

Profeten Elias ble veldig sint, og han sa til kong Akab: ”Så sant som Herren, Israels Gud, lever, Han som jeg tjener: Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord!” Og det skjedde nøyaktig som han hadde sagt. Etter et par år uten regn eller dugg, så sa kong Akab til profeten Obadja: ”Dra gjennom landet til alle kilder og bekker. Kanskje finner vi gress, så vi kan holde liv i hester og muldyr og slippe å slakte noe av buskapen.” Så gikk den ugudelige Akab en vei, og han sendte sin tjener en annen vei, fordi selv om han så at Elias ord var virksomt, så brydde han seg ikke om det, og han fortsatte å tilbe avguder. Han var ikke klar for å inngå noe kompromiss med Elias. Slik fortsatte det til Elias handling på Karmel-fjellet og regnet kom, og Israels folk ble reddet fra tørke og død etter denne omvendelsen.

Her ser vi igjen, at hvis en person ikke er villig til å bedre sine veier, så vil ikke alle verdens mirakler hjelpe han, og han vil fortsette å skape vrede hos Herren. Noen ganger gjør til og med mirakler det slik at mennesker bare forherder seg enda mer, akkurat slik som det skjedde med Akab. Han forherdet sitt hjerte fordi han så at det ikke kom noe regn. Men om en person går Herrens veier og tilber Gud, da trenger han ikke mirakler. Han er i lyset og ser Guds hånd i hver eneste handling, også det som ikke skjer umiddelbart. Han forstår og vet at alt er fra Gud Den Allmektige.

Mine kjære brødre og søstre, det vi trenger, er åpne øyne og et åpent hjerte som er villig til å ta imot sannheten. Hvis vi ikke har en slik åpenhet, vil alle de miraklene og undrene som vi ser med våre øyne, og selv om vi skulle oppleve at Gud talte til oss, så vil det ikke føre oss nærmere Gud. Vi må ha et åpent hjerte for å ta imot sannheten.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parasha Chukat (4. Mos. Kap. 19, 1 – 22, 1) – Sabbat 27. juni 2014/Tamuz 1, 5774

Denne ukens Parasha tar opp temaet om urenhet og renhet. Et tema som ikke er lett å forstå. Torahen (Bibelen) taler om at noen som er urene kan bli rene med asken av en rød kvige. Hele denne seremonien er vanskelig å forstå. Denne forskriften er vi forpliktet til å følge uten å forstå den fullt ut. I motsetning til andre bud og forskrifter som vi lett forstår hvorfor vi skal gjøre og som har en naturlig forklaring, som å hedre din far og din mor, eller å hjelpe de fattige, foreldreløse eller enker.

Guds ord om renhet og renselse ved den røde kvigen er vanskelig å forstå logisk. Hva er så lærdommen fra denne ukens tekst? At Torahen lærer oss at hvert eneste ord som kommer fra Gud, er vi forpliktet til å gjøre selv om vi ikke forstår hvorfor. Vi er forpliktet til å følge alle Guds bud slik som en klok tjener følger sin herres befalinger. Torahen vektlegger at dette budet om renselse er en lov, en lov vi ikke klarer å forstå. (Vi kan spør Gud om hvorfor Han har gitt oss de ulike lovene, og de aller fleste gir Han oss gode forklaringer til som er lett å forstå, men noen lover gir Han ikke forklaringer til, men ønsker at vi skal følge dem i lydighet.)

Akkurat som Gud befalte Abraham, å ofre sin eneste sønn på alteret, og Abraham gjorde akkurat det som Gud ba han om, uten å stille noen spørsmål, uten å reflektere. At Abraham tjente Gud i lydighet, og trofast gjorde akkurat som Gud ba han om, det var grunnen til at han fikk det store privilegium at Gud holdt seg nær til han. Og dette var grunnen til at Abraham fikk alle løfter og velsignelser, og hvorfor Abrahams ætt ble valgt til å være en utvalgt ætt.

Senere i denne ukens Parasha begynner Israelsfolket å klage over at de ikke har vann. Gud sier til Moses at han skal tale til klippen, men i stedet så slår Moses på Klippen. I motsetning til Abraham, som i lydighet gjorde nøyaktig det som Gud ønsket. Gud straffet Moses, han fikk ikke komme inn i Det Lovede Land som Abraham hadde fått løfte om. Og dette var kun fordi han ikke var 100 % lydig og ikke adlød Guds ord nøyaktig slik han ble fortalt.

Våre rettigheter og løfter til Det Lovede Land gjelder kun om vi i lydighet gjør nøyaktig slik Gud spør oss om, uten forandringer.

Sabbat Shalom og velsignelser fra Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no

 

Parashat Korach (4. Mos. Kap. 16 – 19) – Sabbat 21. juni 2014/Sivan 23, 5774

Denne ukens Parasha handler om Korahs opprør mot Moses og om dommen over Korahs slik det står skrevet: ”Men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små. Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og alt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide.” 4. Mos. 16, 27 + 32

Den samme typen opprør har knust deler av Israel til alle tider. I Kong Davids dager, selv om folket var rettferdig, falt det allikevel mange i krig. Grunnen til dette var ondsindig angivelse og baktalelse, folket stod ikke samlet. Mens i Akabs dager, da folket syndet, vant de alltid i krig. Så hvorfor det? Fordi folket var samlet og det var ingen ondsindige angivere som gikk til onde Jesabel og fortalte henne hva profeten hadde gjort, at han hadde gjemte flere hundre profeter i en hule og gav dem mat og drikke. Og på grunn av dette vant de i krig, selv om de alle var avgudsdyrkere! Når folket står samlet tilgir Gud dem deres synder. Akkurat som en far tilgir sine barn når han ser at de står sammen og har fred med hverandre.

Gud elsker fred (Shalom). Ett av Guds navn er Shalom. Gud hater splid og strid, og Guds nærvær er ikke der det er strid og splid. Der det er fred, der er Gud. Der Gud er, er det velsignelser. Bare de som elsker Shalom, slik som Aron, presten, har kraft til å velsigne verden. Gud gav Aron kraft til å velsigne verden fordi han elsket shalom.

Shabbat shalom og velsignelser fra Sion, Jerusalem,

Yitschak Naki

www.noameliezer.no